Fagpressenytt

Det er våt, grå høst da trauste turstøvler tramper en sykkel ut av Kongsvinger by og inn mot de øde skogene langs svenskegrensen. Bak på bagasjebrettet balanserer en sekk med mat til en helg. I det lille tettstedet Austmarka blir tohjulingen forlatt i et skogholt rett ved den historiske vandreruten Finnskogrunden. Så setter støvlene fart inn i en av Norges mest myteomspunne skoger. Men går du Finnskogrunden motsols, er mye av skogen du møter ganske langt unna det mange vil kalle trolsk og mystisk. Unge grantrær står tett i tett, like høye og like gamle. Kun de øverste greinene har barnåler. I mørket under er det mange steder bare et ensformig dekke av mose som trives, og det går ikke lenge før det første av en rekke nakne hogstfelt åpner seg rundt stien.
FOLKET I SKOGEN
Hadde du startet fotturen på starten av 1500-tallet, hadde landskapet sett annerledes ut. Da var en stor del av skogen i Norge nokså uberørt. Det endret seg da oppgangssaga kom til landet. De neste hundreårene ble den et vanlig syn i elver og bekker, og trelast ble vår viktigste eksportartikkel. Det tok likevel noe tid før hogsten nådde de dypeste skogene lengst fra folk, deriblant områdene vi i dag kaller Finnskogen.
- Navnet Finnskogen henger sammen med en innvandring av skogfinner på midten av 1600-tallet, forteller Åsmund Skasdammen.
Journalisten, ildsjelen og skogfinnen forteller at de i hovedsak kom fra finske Savolaks og Karelen til Sverige, og etter hvert og