Fagpressenytt

- Mange barn er veldig flinke til å mobbe, men det dekkes over. Man sier at gutter er gutter, eller barn mobber, sånn er det bare.
Lisa Esohel Knudsen, bokaktuell med «Det er personlig», et 196 sider langt kampskrift mot rasisme, synes ikke det holder å bare være imot rasisme. Hun vil aktivere oss som antirasister.
Knudsen arbeider nå som rådgiver i Minotenk, en tenketank om det flerkulturelle Norge. Erfaringene hennes gir faglig ballast, men hun skulle gjerne vært dem foruten.
Fra tidlig alder ble hun utsatt for det vi kan kalle systematisk mobbing over tid på grunn av hudfargen sin. Vi kan også kalle det rasisme. 14 år gammel skrev hun et innlegg i Bergens Tidende. Om hvordan det er å gå gjennom barneskolen og få slengt kommentarer om hudfargen sin,
hver eneste dag. Om gjennomført utestengelse fra vennegjengen. Om at ingen voksne grep inn, ikke før hun ble slått ned av en medelev mens han skrek «jævla neger!»
Det siste hun tenkte før hun sovnet om kveldene, var at hun var stygg og verdiløs. Hva gjør det med et menneske?
- Det var formende år som betydde mye. På den tida handlet det om å passe inn. Jeg begynte å unnskylde meg selv og bakgrunnen min for å unngå mobbinga.
Knudsen tok dansetimer, men danset aldri i bursdager. Hun ville ikke leve opp til stereotypien om at «afrikanere har rytme».
- Jeg var stille og ville være snillere og hyggeligere enn de andre. Jeg oppførte meg motsatt av slik svarte mennesker ble framstilt på film og tv. Nå som voksen kan jeg godt ta plass i offentligheten, men jeg merker at det er noe som henger igjen fra den gangen.
Fortsatt danser hun bare når de rundt henne er folk hun kjenner godt. Hun