Den norske tannlegeforenings Tidende
12.12.2019
Aldersforandringer i tyggemuskulatur og tunge opptrer sammen med forringelse av den nervøse funksjonen i det stomatognatiske systemet.
Slike forandringer kan føre til vanskeligheter med svelgefunksjonen, såkalt dysfagi, med hoste, ubehag og aspirasjon av flytende og faste rester fra fødevarer til luftveiene. Dysfagi er koplet til en rekke kardiovaskulære og nevrologiske sykdommer som slag, Parkinsons sykdom og demens. Følgene er underernæring og aspirasjonslungebetennelse; det siste kan bli dødsårsak hos skrøpelige eldre. Forskere fra mange land er enige om at mangelfull oral helse i form av sviktende tyggefunksjon og mangelfull munnhygiene er viktige medvirkende momenter ved dysfagi, noe som særlig gir seg utslag for svake pasienter på sykehjem.
Dysfagi er betegnelse for vanskeligheter med svelgeprosessen, noe som øker med stigende alder. Dysfagi deles opp i orofaryngeal eller øsofagal etter hvor problemet er lokalisert, og kan ha flere helsemessige implikasjoner, særlig hos eldre. Det følgende er en kort oppsummering av omstendigheter rundt orofaryngeal dysfagi i relasjon til gerodontologi basert på forskningsrapporter og oversikter som finnes på Medline.
Svelgeprosessen
Svelging er en kompleks prosess som foregår mellom 500 til 2000 ganger per døgn både under søvn og i våken tilstand (1). Prosessen omfatter en serie viljesstyrte og autonome muskelkontraksjoner som regulerer matinntak og pust under kontroll av hjernenerver og hjernestammen. Først tygges maten og blandes med saliva til en bolus som tungen tvinger bakover og ned i svelget. Her setter svelgerefleksen inn med en serie autonome muskelaktiviteter der den bløte gane heves og tetter mot nesehulen, mens strupen blir tvunget opp og frem, stemmebåndene styres mot midtlinjen og strupelokket folder seg over for å stenge mot luftveiene. Deretter avslappes lukkemuskulaturen mot spiserøret og sikrer at føden føres videre til fordøyelsessystemet. Det hele er avpasset slik at ikke mat havner i nesen eller finner veien til de nedre luftveier. Svelgeprosessen er knyttet til hjernenervene trigeminus (V), facialis (VII), hypoglossus (XII) i den orale fasen og til glossopharyngeus (IX) og vagus (X) i den senere fasen. Disse aktivitetene er følsomme både for nevrologiske og muskelrelaterte avvik som kan føre til dysfagi. DIagnosen baseres både på enkle observasjoner av hvor mye flytende og faste matvarer som blir igjen etter svelging, og bruk av mere sofistikerte metoder som radiografi med bariumkontrast og fiberoptisk endoskopi (2).
Aldring og svelgeprosessen
Det er forskjell i svelgemønsteret mellom eldre og yngre. Eldre mennesker har en tendens til å samle bolus under tungespissen, noe som krever en ekstra muskelbevegelse for å få bolus klar til tygging og klar til å svelges. Dette mønsteret er med på å sinke den orale del av svelgeprosessen. Også neste del av prosessen innebærer muskelaktivitet for å drive maten videre mot spiserøret, inkludert kontroll av ventilene mot nese og luftveier. Lukkemuskelen som vanligvis forhindrer at luft kommer ned i spiserøret, åpnes og sørger for at bolus styres dit. Også dette går saktere med alderen på grunn av sarkopeni, dvs. svinn i muskelaktivitet. Sarkopeni er koblet til reduksjon i de nerveceller som sender signaler fra hjernen til musklene. Disse forhold bli
Gå til medietDysfagi er betegnelse for vanskeligheter med svelgeprosessen, noe som øker med stigende alder. Dysfagi deles opp i orofaryngeal eller øsofagal etter hvor problemet er lokalisert, og kan ha flere helsemessige implikasjoner, særlig hos eldre. Det følgende er en kort oppsummering av omstendigheter rundt orofaryngeal dysfagi i relasjon til gerodontologi basert på forskningsrapporter og oversikter som finnes på Medline.
Svelgeprosessen
Svelging er en kompleks prosess som foregår mellom 500 til 2000 ganger per døgn både under søvn og i våken tilstand (1). Prosessen omfatter en serie viljesstyrte og autonome muskelkontraksjoner som regulerer matinntak og pust under kontroll av hjernenerver og hjernestammen. Først tygges maten og blandes med saliva til en bolus som tungen tvinger bakover og ned i svelget. Her setter svelgerefleksen inn med en serie autonome muskelaktiviteter der den bløte gane heves og tetter mot nesehulen, mens strupen blir tvunget opp og frem, stemmebåndene styres mot midtlinjen og strupelokket folder seg over for å stenge mot luftveiene. Deretter avslappes lukkemuskulaturen mot spiserøret og sikrer at føden føres videre til fordøyelsessystemet. Det hele er avpasset slik at ikke mat havner i nesen eller finner veien til de nedre luftveier. Svelgeprosessen er knyttet til hjernenervene trigeminus (V), facialis (VII), hypoglossus (XII) i den orale fasen og til glossopharyngeus (IX) og vagus (X) i den senere fasen. Disse aktivitetene er følsomme både for nevrologiske og muskelrelaterte avvik som kan føre til dysfagi. DIagnosen baseres både på enkle observasjoner av hvor mye flytende og faste matvarer som blir igjen etter svelging, og bruk av mere sofistikerte metoder som radiografi med bariumkontrast og fiberoptisk endoskopi (2).
Aldring og svelgeprosessen
Det er forskjell i svelgemønsteret mellom eldre og yngre. Eldre mennesker har en tendens til å samle bolus under tungespissen, noe som krever en ekstra muskelbevegelse for å få bolus klar til tygging og klar til å svelges. Dette mønsteret er med på å sinke den orale del av svelgeprosessen. Også neste del av prosessen innebærer muskelaktivitet for å drive maten videre mot spiserøret, inkludert kontroll av ventilene mot nese og luftveier. Lukkemuskelen som vanligvis forhindrer at luft kommer ned i spiserøret, åpnes og sørger for at bolus styres dit. Også dette går saktere med alderen på grunn av sarkopeni, dvs. svinn i muskelaktivitet. Sarkopeni er koblet til reduksjon i de nerveceller som sender signaler fra hjernen til musklene. Disse forhold bli
