professor i idrettssosiologi, Høgskolen i Sørøst-Norge
Bruken av ulovlige prestasjonsfremmende midler og metoder, blir sett på som et stort problem i nasjonal og internasjonal idrett.
Samtidig snur toppidretten alle steiner for å løse det toppidretten ser som sitt hovedproblem: å prestere stadig bedre for å vinne. Doping blir da en av flere løsninger.
Krigen mot doping er nesten like intens som toppidrettsutøveres kamp om medaljer og plasseringer. Utøvere må gjennom dopingtester både før, under og etter konkurranser. De må melde fra hvor de befinner seg til enhver tid. Utøvere utestenges for kortere eller lengre tid om de bryter dopingreglene eller meldeplikten.
Kampanjer gjennomføres for å fortelle utøvere at å dope seg er uetisk og helsefarlig. Myndighetene bevilger penger og vedtar lover for å vinne krigen mot doping. Det opprettes nasjonale og internasjonale organer som håndhever reglene, som Antidoping Norge og WADA. Både den organiserte idretten og samfunnet fordømmer bruken av dopingmidler. I massemediene henges utøverne ut som juksemakere og dårlige forbilder for den yngre generasjon.
Toppidretten legger opp til doping
Hva om problemet snus på hodet? Hva om det er slik at doping er en løsning på problemet med å vinne og prestere stadig bedre?
Ser vi det slik oppstår et paradoks. At doping både er et problem og en løsning virker selvmotsigende og absurd. Begge deler kan ikke være sant. Siden antikke
