Folk har lagt igjen spor i form av innriss og maling i uminnelige tider. Graffitien har endret form. Men kanskje er grunnen til at vi tagger noe av den samme nå som for 1.000 år siden?
Det middelalderens mennesker har ristet inn i vegger og overflater kan fortelle oss noe om hvem de var. Hva tenkte og følte de - og hva hadde de på hjertet?
Kirkelig og ikke-kirkelig graffiti
Runolog Karen Langsholt Holmqvist har i arbeidet med sin doktorgrad forsket på selvoppfattelse i middelalderen - med eldgammel graffiti som utgangspunkt.
Holmqvist, som nå jobber som rådgiver i Riksantikvarens kulturminneavdeling, har undersøkt runeskrift i flere middelalderkirker. Blant annet stavkirkene Hopperstad, Borgund og Gol - sistnevnte står på Norsk Folkemuseum i Oslo.
- I kirkene knytter folk seg ofte til stedet ved å skrive navnet sitt eller bønner for seg selv eller andre. De uttrykker hengivenhet, sier Holmqvist til forskning.no.
Ellers har hun sett på graffiti utenfor kirkesammenheng både i Norge og Skottland.
(Foto: Karen Langsholt Holmqvist)
Lokale historier og myter
Det ene eksempelet på landskapsgraffiti fant hun i en såkalt helgenhule. Den ligger i Skottland. Den andre er et gravkammer fra steinalderen på Orknøyene utenfor Skottlands kyst. Den tredje er en bergvegg i en ås over Stjørdal i Trøndelag.
I gravkammeret på Orknøyene har mennesker brutt seg inn og fylt veggene med graffiti. I helgenhulen har trolig nordmenn vært innom og satt sine spor. Bergveggen i Stjørdal kan i gammel tid ha vært et landemerke. For eksempel et skille mellom to gårder.
I ikke-kirkelig kontekst handler det gjerne om myter knyt
