Utdanning
13.05.2016
I boka «La læreren være lærer» er det forhold forfatteren ikke sier noe om. Desto viktigere blir det da å få dem fram i lyset.
Jeg viser til Trond Giskes bok (2015): «La læreren være lærer: Veien til en skole der alle barn kan lykkes». Først ære til den tidligere kirke-, utdannings- og forskningsministeren (Arbeiderpartiet) og dagens leder av kirke-, utdannings- og forskningskomiteen for boka generelt. Dog er det forhold han ikke sier noe om, enten det skyldes plassmangel, uvitenhet eller ubehag. Desto viktigere blir det da å få dem fram i lyset.
Verdens handelsorganisasjon, GATS-avtale og kommersialisering Giske skriver i kapittelet «Slå ring om fellesskolen» blant annet om privatskoler og utbytte, nedleggelse av offentlige tilbud, tidligere utdannings- og forskningsminister Kristin Clemets godkjenning av privatskoler og svensk fiasko (John Bauer-saken og fall i skoleresultater).
Det han ikke sier noe om, er at denne utglidningen, for Norges del, begynte allerede midt på 1990-tallet gjennom vårt forhold til Verdens handelsorganisasjon (WTO) og GATS-avtalen (Karlsen 2002/2005). Gustav E. Karlsen sier videre at Stortinget sluttet seg til WTOs avtalesystem 30. november 1994, da Gro H. Brundtland var statsminister og Gudmund Hernes kirke-, utdanningsog forskningsminister. Norge er faktisk ett av de landene som har gått veldig langt i tilslutning til avtalen. EU-debatten skapte et langvarig trykk og engasjement. WTO-avtalen derimot gikk glatt igjennom, uten at folk flest var klar over hva den innebar. Dermed aksepterte vi faktisk allerede i 1994 produksjon av og handel med tjenester, også innenfor helse og utdanning. Dette ble klart under Bondevik II-regjeringen, da man benyttet seg av de mulighetene avtalen ga til å delprivatisere disse sektorene, med tilløp til snik-kommersialisering som resultat. Det var jo derfor Stoltenberg II-regjeringen måtte stramme inn regler og praksis i ettertid, men Arbeiderpartiet hadde altså selv lagt grunnlaget for liberaliseringen. Jamfør Westerdalsakene i våre dager, med ulovlig uttak av utbytte og overprising av skolepenger.
Læreplanverket L 97 og metodefriheten Giske er i hele boka veldig opptatt av at læreren må få være lærer, som ekspert og spesialist i planlegging, gjennomføring og vurdering av undervisning og læring. Politikere, byråkrater, forskere og næringslivsledere skal ikke blande seg inn i lærernes profesjonsutøvelse.
Læreplanverket, L 97, var et Arbeiderpartiprodukt. Gro Harlem Brundtland var statsminister, og Gudmund Hernes og Reidar Sandal var kirke-, undervisnings- og forskningsministre. Den generelle delen av planen (Hernes) er et flott programskrift som fortsatt gjelder og som er oversatt til mange språk. Midtdelen (Broen) derimot inneholder en forskrift om at tema og/eller prosjektarbeid skal være obligatorisk i skolen. 60 prosent av tiden på småtrinnet skulle brukes til temaorganisert opplæring, 30 prosent av tiden på mellomtrinnet til tema/prosjektarbeid og 20 prosent av tiden på ungdomstrinnet til det samme. Dette var en innblanding i lærernes profesjonelle yrkesutøvelse med tanke på metodefriheten (Horn 2015). Jon Lilletun (KrF), undervisningsminister 1997-2000, måtte rydde opp i dette. I forskriften av 1999 slås det fast at noe av innholdet i fagplanene kan erstattes eller velges bort, og at prosentene for tema/prosjektarbeid kun er rettledende (Telhaug/ Mediås 2003). Jamfør dagens debatt om metodefriheten i skole og barnehage.
OECD, PISA-undersøkelser og nasjonale prøver I NOU 1988: 28 Med viten og vilje (Hernes)
Gå til medietVerdens handelsorganisasjon, GATS-avtale og kommersialisering Giske skriver i kapittelet «Slå ring om fellesskolen» blant annet om privatskoler og utbytte, nedleggelse av offentlige tilbud, tidligere utdannings- og forskningsminister Kristin Clemets godkjenning av privatskoler og svensk fiasko (John Bauer-saken og fall i skoleresultater).
Det han ikke sier noe om, er at denne utglidningen, for Norges del, begynte allerede midt på 1990-tallet gjennom vårt forhold til Verdens handelsorganisasjon (WTO) og GATS-avtalen (Karlsen 2002/2005). Gustav E. Karlsen sier videre at Stortinget sluttet seg til WTOs avtalesystem 30. november 1994, da Gro H. Brundtland var statsminister og Gudmund Hernes kirke-, utdanningsog forskningsminister. Norge er faktisk ett av de landene som har gått veldig langt i tilslutning til avtalen. EU-debatten skapte et langvarig trykk og engasjement. WTO-avtalen derimot gikk glatt igjennom, uten at folk flest var klar over hva den innebar. Dermed aksepterte vi faktisk allerede i 1994 produksjon av og handel med tjenester, også innenfor helse og utdanning. Dette ble klart under Bondevik II-regjeringen, da man benyttet seg av de mulighetene avtalen ga til å delprivatisere disse sektorene, med tilløp til snik-kommersialisering som resultat. Det var jo derfor Stoltenberg II-regjeringen måtte stramme inn regler og praksis i ettertid, men Arbeiderpartiet hadde altså selv lagt grunnlaget for liberaliseringen. Jamfør Westerdalsakene i våre dager, med ulovlig uttak av utbytte og overprising av skolepenger.
Læreplanverket L 97 og metodefriheten Giske er i hele boka veldig opptatt av at læreren må få være lærer, som ekspert og spesialist i planlegging, gjennomføring og vurdering av undervisning og læring. Politikere, byråkrater, forskere og næringslivsledere skal ikke blande seg inn i lærernes profesjonsutøvelse.
Læreplanverket, L 97, var et Arbeiderpartiprodukt. Gro Harlem Brundtland var statsminister, og Gudmund Hernes og Reidar Sandal var kirke-, undervisnings- og forskningsministre. Den generelle delen av planen (Hernes) er et flott programskrift som fortsatt gjelder og som er oversatt til mange språk. Midtdelen (Broen) derimot inneholder en forskrift om at tema og/eller prosjektarbeid skal være obligatorisk i skolen. 60 prosent av tiden på småtrinnet skulle brukes til temaorganisert opplæring, 30 prosent av tiden på mellomtrinnet til tema/prosjektarbeid og 20 prosent av tiden på ungdomstrinnet til det samme. Dette var en innblanding i lærernes profesjonelle yrkesutøvelse med tanke på metodefriheten (Horn 2015). Jon Lilletun (KrF), undervisningsminister 1997-2000, måtte rydde opp i dette. I forskriften av 1999 slås det fast at noe av innholdet i fagplanene kan erstattes eller velges bort, og at prosentene for tema/prosjektarbeid kun er rettledende (Telhaug/ Mediås 2003). Jamfør dagens debatt om metodefriheten i skole og barnehage.
OECD, PISA-undersøkelser og nasjonale prøver I NOU 1988: 28 Med viten og vilje (Hernes)
