Formiddagen 8. mars er kanskje ikke et godt eksempel på dette ettersom stortingspresidenten nettopp hadde annonsert sin avgang - og dermed sugde til seg all oppmerksomhet.
Likevel er det temmelig oppsiktsvekkende at intet medium fant det interessant å være tilstede da vi senere i plenum debatterte et representantforslag om endring av fotobestemmelsene i vårt lovverk - bestemmelser som på en eller annen måte vil få følger for pressens arbeidsvilkår.
Kunnskapsløshet om fotobestemmelse
Forslaget var fremsatt av Arbeiderpartiet og tok åpenbart utgangspunkt i Nora Mørk-saken med forgreninger til det litt ulne begrepet «hevn-porno». Det synes ikke partiet noe særlig om (et synspunkt som trolig deles av de fleste av oss) og ville gjerne skåre noen politiske poenger på saken på selveste kvinnedagen.
Aps forslag dreide seg om en ny straffebestemmelse som «tydeliggjør at det er ulovlig uten samtykke å dele eller på annen måte offentliggjøre bilder av andre som har avslørende, nedverdigende eller krenkende karakter, som eksplisitt forbyr hevnporno og som øker strafferammen for denne typen handlinger». Forslagsstillerne ønsker seg en skjerpet bestemmelse knyttet til straffelovens paragrafer som regulerer retten til privatlivsfred, i paragrafene 266 og 267.
Forslaget slik det både var fremsatt og ikke minst behandlet i justiskomiteen viser en påfallende kunnskapsløshet om måten fotobestemmelsene er utformet i det norske lovverket.
Siden 1995 har retten til eget bilde vært rettslig regulert først og fremst gjennom åndsverkslovens paragraf 45C, altså ikke i straffeloven. I internasjonal sammenheng er personvernparagrafen i åndsverksloven en lex specialis, et særtilfelle, som har å gjøre med at den tidligere fotoloven ble avviklet. Hovedbestemmelsen i paragrafen er et all publisering av fotografier som avbilder en person ikke er tillatt med mindre samtykke foreligger.
Dette gjelder selvsagt også for avbildninger i sosiale medier, selv om det er relativt få som bryr seg om dette. Unntaksbestemmelsene i lovteksten gjør det likevel mulig å publisere bilder i journalistiske sammenhenger, for eksempel ved å stille krav til fotografienes aktuelle og allmenne interesse. Dette er forhåpentlig kjent terreng for de fleste journalister og redaktører.
Varsko mot tukling
Den som leter etter fotorettslige bestemmelser i straffeloven, leter på feil sted. Jeg stiller derfor også spørsmål ved departementets påstand i deres brev til komitéen om at vi ikke har lovbestemmelser som «fanger opp alle situasjoner hvor bilder av nevnte karakter deles uten at den eller de som er avbildet har samtykket». Dette fremgår temmelig eksplisitt i åndsverkslovens paragraf 45C.
Symbolpolitikk er et begrep som gjerne brukes om utspill først og fremst egnet for å vekke oppmerksomhet, men som i realiteten er av liten reell betydning. Dette er kjente triks i politikkens ABC, og det vil være å kjempe mot vindmøller å bruke energi på å komme fenomenet til livs.
Likevel er det av og til nødvendig å advare. Å tukle med fotobestemmelsene i norsk rett er det grunnlag for å rope varsko mot. Bakgrunnen for det er at personvernbestemmelsene i vårt lovverk åpenbart også har en ytringsfrihets-side.
Når man roper på økte strafferammer for publisering av «avslørende» bilder, havner man raskt i situasjoner der klimaendringene i ytringsfrihetsdebatten settes på agendaen. Det kan det være gode grunner til, men neppe med utgangspunkt i et så ullent begrep som «hevn-porno».
De fleste som har et forhold til justispolitikk vil vite at det er relativt sjelden at venstresiden i norsk politikk tyr til økte strafferammer for å løse åpenbare kulturelt- og teknologisk betingede samfunnsutfordringer. Det burde Ap og SV heller ikke grepet til i denne saken. Strafferammen er åpenbart høy nok for de fleste kriminelle handlinger knyttet til brudd på privatlivets fred. I den gamle straffeloven fra 1902 var rammen på tre måneders fengsel. I den nye fra 2005 er den henholdsvis to og et års fengsel etter paragrafene 266 og 267.
Nødvendige pressestemmer
Ikke noen gang, i alle fall ikke siden krigen, har det blitt idømt så mye som én dags fengsel for brudd på denne paragrafen. Det er med andre ord lite som tyder på at det er strafferammen i seg selv som er avgjørende for kriminalitetsbildet i slike saker, men heller på hvilken måte politi og påtalemyndighet reagerer i saken.
I tillegg er det relativt oppsiktsvekkende at et slikt forslag ikke ble sendt på høring til presseorganisasjonene til tross for både Presseforbunde og Redaktørforeningen vanligvis representerer tydelige - og helt nødvendige - stemmer i slike debatter. Stortingets justiskomité bør i så måte ha lært noe av behandlingen av denne saken.
I det aktuelle representantforslaget kunne resultatet åpenbart fort ha endt i et flertall for Aps forslag for det ikke er lett for noen politiker på 8. mars å stemme ned et forslag som forsøkes ikledd et håndslag til en svært utsatt gruppe kvinner. Nora Mørk var da også raskt ute, før debatten - og åpenbart ved hjelp av noen overivrige informasjonsrådgivere - med å forskuttere sin skuffelse over at forslaget ikke ville bli vedtatt.
Nå endte debatten med en anmodning til regjeringen om å «fremme et lovforslag om en egen bestemmelse i straffeloven». Det kan innebære at hele vårt relativt velfungerende system av rettslige fotobestemmelser må opp til revisjon. Jeg håper i så måte at både justisministeren og hennes rådgivere, som var tilstede i salen under debatten, forstår omfanget av dette.
Carl-Erik Grimstad er stortingsrepresentant for Venstre og har tidligere undervist om journalistikk ved Norges Kreative Høyskole.
Extra-info:
Carl-Erik Grimstad representerer Venstre på Stortinget. Foto: Stortinget
