Dessverre har jeg det ikke førstehånds. Men det blir ikke mer annenhåndfast enn fra Ralph Steadman, briten som illustrerte Thompsons mest sagnomsuste artikler. Sjefen sjøl hadde vært død i åtte år da jeg fikk sjansen til å intervjue Steadman på et skyskrapertak i Toronto i 2013.
Samtalen han refererte til, var med salig J.C. Suares og utspilte seg våren 1970. AD-en i månedsmagasinet Scanlan's Monthly ville ha de to til å dekke hesteveddeløpet i Thompsons fødeby Louisville. Altså ble de saktens kjent, både med hverandre og i en halv medieverden. Resultatet, «The Kentucky Derby Is Decadent and Depraved», gikk på i juniutgaven.
Dette er Derfor
I spalten «Derfor» forsøker vi å forklare hvorfor mediene tar de valgene de gjør. Eller sagt på en annen måte: «Derfor tar mediene de valgene de gjør». I tillegg tar vi noen avstikker til andre medierelaterte spørsmål.
Arbeidet er støttet av Stiftelsen Fritt Ord med 150.000 kroner.
Alle «Derfor»-artiklene inneholder en «bygg inn»-knapp. Med dette åpner vi for at andre kan publisere disse spaltene på sine nettsider.
Eneste kravet vi stiller til medier som benytter seg av dette, er at de via en av presseorganisasjonene er tilknyttet Norsk Presseforbund og dermed Pressens Faglige Utvalg.
Les mer om «Derfor» her.
- Ren gonzo! skal en Boston Globe-kollega ha betegnet det som, med et ikke uvilkårlig lånord fra irskættet kappdrikking.
Avisbransjen ble aldri helt den samme.
Tjukke skiver
Det blir som med Bob Dylan og visesangere: Enhver moderne eksponent for demonstrativt subjektiv skjær-tjukke-skiver-featurereportasje, enten den er sakset fra Natt & Dag eller Dag og Tid, skylder Thompson en klunk whisky.
Etter hvert som han finslipte teknikkene sine i Rolling Stone (RS) utover 70-tallet, pådro han seg beundrere og etterfølgere overalt, også i Norge. I 1998 redigerte Dagens Næringslivs Kjetil Wiedswang IJ-antologien «Angst og bæven. Gonzo på norsk» stinn av arvegods, ikke minst ved egne spaltekamerater.
De fleste ingrediensene er på plass i den jubilerende urteksten. Karakteristisk nok starter den med pronomenet «jeg», idet Thompson introduserer hovedskikkelsen sin: ham selv. Dernest, i den like karakteristiske metafortellingen om hvordan Steadman og han griper oppdraget an, oser det av «frykt og avsky», en frase som skulle figurere hyppig i gonzotittelfloraen.
Det varer nemlig ikke lenge før Thompson-personaen, i alt annet enn kjørbar tilstand, pisker opp stemningen blant objektene og (psevdo)eventene sine - hans foretrukne modus operandi. Som Dagbladets Fredrik Wandrup har observert:
«Thompson står ikke bak en trygg barrikade og beskriver det han ser. Han sprader rett inn i begivenhetenes sentrum og gjør sin egen rødglødende hjernebark til et filter for begivenhetene.»
Overfor Playboy påsto Thompson at denne andre fasen hans - han hadde allerede den til sammenligning edruelige «Hell's Angels»-boka på CV-en - var framprovosert av deadlinepanikk; at det stedvis fragmentariske innholdet kokte ned til behovet for å fylle «hullet i blekka».
- Til slutt begynte jeg å nappe sider ut av notatblokka og sende dem til trykkeriet, koketterte han.
- Jeg var sikker på at det var den siste saken jeg kom til å lage. Så, da den omsider forelå, ble jeg overøst av brev, telefoner og gratulasjoner. Konklusjonen ble: «Jøss, hvis jeg kan unnslippe med å skrive sånn, hvorfor prøve å låte som New York Times?» Det var som å falle ned en heissjakt og lande i et havfruebasseng.
Ekstatisk sannhet
Havfruer er riktignok omskiftelige vesener, og Thompson unnslapp ikke kritikk. Blant andre Columbia Journalism Review problematiserte uttrykket hans som «dels kommentar, dels fantasi og dels surret til noen langt av gårde på dopkarusellen».
Her er igjen Hunter S. Thompson i retten, men denne gang på jobb for magasinet Rolling Stone. Bildet er fra 4. november 1982. Foto: Ray Fairall / AP / NTB scanpix
Skjønt, fansen forsto at det handlet om noe mellom linjene og hinsides faktagehalten hos Thompson (halve hundreåret senere aner vi en parallell til den «ekstatiske» sannheten i Werner Herzogs feirede dokumentarunivers). Tross alt var det, hvilket han minnet elsk-hat-redaktøren Jann Wenner om til stadighet, «den brustne amerikanske drømmen» han tok mål av seg å skildre.
Såframt du har pennen til å forsvare så grandiose ideer, er det kanskje ikke krise om det skorter på reporterens ABC.
«Neste morgens Courier rapporterte om vold på parkeringsplassen; folk ble slått og trampet på, lommer ble tømt, barn mistet, flasker kylt», meddeler Thompson fra Kentucky.
«Men vi gikk glipp av alt dette, siden vi hadde trukket oss tilbake til pressetribunen for litt post-race-pimping.»
Fakta om Emil L. Mohr
Emil L. Mohr er frilansjournalist
Han startet karrieren i Haugesunds Avis i 1993
Han har bachelorgrad i journalistikk, mellomfag i psykologi og mastergrad i American Studies
Siden 2009 har han hovedsakelig jobbet fra London
Politisk brodd
Jo, mer enn derbyet var det dekadensen og deprivasjonen - i USAs kultur som sådan - Thompson ville til bunns i. Og som symbolet på begge deler singlet han ut Richard M. Nixon. Nixon er òg med i veddeløpsstoryen, i uflatterende kapitalistisk og krigshissende kontekst, to somre før Watergate-opptakten og fire før han fratrådte presidentembetet som følge av skandalen. Thompson hadde for lengst rullet i gang korstoget som kulminerte med den uortodokse nekrologen «He Was a Crook» i 1994.
I fjor publiserte Virginia-akademikeren Tom Denevi «Freak Kingdom: Hunter S. Thompson's Manic Ten-Year Crusade Against American Fascism». Argumentet hans var at gonzoens grunnlegger, i motsetning til «New Journalism»-flottenfeierne Tom Wolfe og Gay Talese, primært var politisk skribent.
- Mannen kjempet alltid for rettferdighet, og stilte alltid maktmennesker til ansvar, sa forfatteren til undertegnede under bokturneen.
Ifølge samme hold har Thompson ny valør i Trump-paradigmet, et perspektiv som ikke blir mindre aktuelt av at det fort kan brygge opp til gjenvalg.
- Selv om stilen hans ville vært annerledes i dag, ville vinklingen og gjennomføringsevnen vært den samme, hevdet Denevi.
Selvvalgt utenforskap
Ikke dermed sagt at Thompson ville tatt lettere på en Joe Biden. Iført de sedvanlige kortbuksene og kurvballskoene forbeholdt han seg retten til å sparke i alle retninger. På demokratisk front husker vi skepsisen hans til Bill Clinton på tampen av glansperioden - jamfør det famøse fotoet der RS-trioen Wenner, William Greider og P.J. O'Rourkeskinner som skolegutter under Clintons ferskinnsatte sjarm.
Thompson, derimot, sitter «aloof» og skuler over sigarettmunnstykket, et inntrykk han forsterket i de såkalte gonzonotatene fra den pussige rundebordskonferansen. Han lot seg påvirke av mye, men ikke av ideologi. Eller for å bringe inn Denevi igjen: Han hadde lite til felles med «nymotensjournalistene som typisk er bosatt i Brooklyn og aldri har omgåttes konservative».
Mytene og rock'n'roll-livsførselen til side: Det er nettopp på grunn av sin «aloofness» - sin suverene uavhengighet og utenforskap - Thompson savnes faglig i 2020. Om han flørtet med fiksjonen på trykk, var han erkejournalistisk av overbevisning. Og om han iblant slet med å stå oppreist, sto han i det minste alene - ennå en attråverdig egenskap på flere kanter av Atlanteren.
Ja, og så skrev han selvsagt makeløst når han var i form. I lys av hjemvendt-sørstatssønn-inngangen synes jeg avsnittet om dyre- versus menneskeavl er spesielt kostelig i Kentucky-nedtegnelsene.
Etter å ha slått fast at hesteoppdrett forutsetter å «bevare de positive trekkene og luke ut de negative», undres Thompson om ikke genene er «mindre kløktig ivaretatt» i human sammenheng. Det gjelder «særlig i et trangt sørlig samfunn hvor innavl ikke bare er stilig og akseptert, men langt mer praktisk - for foreldrene - enn å stille avkommet fritt til å velge make etter eget skjønn og forgodtbefinnende».
Først og fremst
Steadman ble forresten fuktig bak hornbrillene da vi kom inn på kompisens selvmord i 2005 den gangen på taket.
- Han fortalte meg, med det samme jeg traff ham, at han følte seg fanget i livet hvis han ikke visste at han kunne gjøre ende på det når som helst. Han hadde 23 skarpladde skytere liggende i huset sitt. Jeg antar at det kun var et spørsmål om å velge den riktige.
Illustratøren med røverstreken kjælte med amuletten sin.
- Denne forærte han meg som «beskyttelse mot onde ånder». Hunter kunne jo være en omtenksom fyr. Han var ikke helsprø døgnet rundt. Det fantes en del av ham som likte å opptre konsist og korrekt.
Ikke for det - da jeg i forlengelsen utfordret Steadman på hvorvidt Thompson var «misforstått», brummet han kvikt:
- Nei, nei, nei - han var først og fremst sprø.
Intervjuene med Ralph Steadman og Tim Denevi ble opprinnelig trykket i D2.
Image-text:
Hunter S. Thompson på vei ut av retten 22. mai 1990. Han var siktet for blant annet besittelse av narkotika og sprengstoff.
Foto: Ed Andrieski / AP / NTB scanpix
