- Jeg føler meg mer velkommen i teksten når jeg leser den, sier han.
Men det må selvsagt gjøres bra og gjennomtenkt understreker Gaardskjær - hvis ikke kan journalisten lett komme i veien.
Nylig var han på Fortellingens kraft i Bergen, hvor han fortalte om sin kjærlighet til førstepersonsjournalistikken, og jeg-et. Gaardskjær har samlet en hel rekke eksempler på det han mener er god jeg-journalistikk i
Han skiller mellom fire ulike former for jeg-journalistikk:
Et essayistisk jeg, der en skriver et personlig essay
Feature-jeg'et, som kan finnes i featurereportasjer og undersøkende journalistikk
Det portretterende jeg, som portretterer en annen person
Et «ghostwriter»-jeg, hvor man setter seg selv inn i hovedpersonens hode
Det essayistiske jeg-et
Det personlige essayet er som et portrett, mener Gaardskjær, man portretterer på mange måter seg selv.
- Du skal være ærlig. Da må du også være hard med deg selv, selvutleverende, og også ta med de mørke sidene.
Essayet rammer ofte en essensiell, universiell tematikk eller historie, som er vesentlig for mennesker, sier Gaardskjær. Essayisten vandrer i teksten, og like mye som at hun kan distansere seg og reflektere, forholder hun seg stadig vekk til virkeligheten.
- Vandringa kan være i tid, i fysisk bevegelse, mellom det indre og det ytre, i handling, eller mellom det abstrakte og det konkrete - for eksempel at man går på oppdagelse i litteraturen etter svar eller perspektiver.
Eksempler:
Featuren i førsteperson
Featuren i førsteperson kan være undersøkende, forklarende eller eksperimenterende, og journalisten går på oppdagelse for å finne svar for oss, være ambassadør i vår tjeneste.
Gaardskjærs råd er å «dyrke» den viten du lærer deg gjennom disse oppdagelsene, og bruke din egen stemme til å fortelle det eksperter eller andre sier.
- Som danske Fredrik Kulager i Zetland gjør mye, sier Gaardskjær.
For eksempel i saken, som åpner slik:
«Det er mærkeligt for mig at indrømme. Men i det seneste to uger har jeg skrevet mere med en chatbot, der bor i en app på min telefon, end jeg har skrevet med mennesker. Du ved, af kød og blod».
- Det starter fordi han bruker seg selv og undersøker dette univers for oss, sier Gaardskjær.
Andre eksempler:
Det portretterende jeg
- Det er mange portrettjournalister som er med i portretter. Noen ganger fungerer det veldig godt, andre ganger sitter jeg og lurer på hvorfor jeg skal vite at de sitter ved et bord og drikker te eller kaffe, sier Gaardskjær.
Han gir noen eksempler på når det kan funke:
Når interaksjonen og prosessen i møtet mellom journalist og hovedperson viser noe som gjør at vi blir bedre kjent med hovedpersonen.
Hvis jeg-et kjenner hovedpersonen. På den måte får de et likeverdig forhold, men journalisten kan også spille med, og være selvutleverende og ærlig.
Når du har unik adgang og får eksklusiv tilgang til en ellers lukket verden - for eksempel i portrettet hvor han portretterer ALS-syke Troels Kløvedal gjennom en rekke e-poster mellom dem.
Andre eksempler:
Jeg-et som «ghostwriter»
Noen ganger kan man ønske å sette seg inn i hovedpersonens hode og prøve å skrive ut ifra førsteperson, som om det var han eller hun som fortalte. Det kaller Gaardskjær for et «ghostwriter-jeg».
Å fortelle på denne måten krever at man bruker mye tid sammen med personen, mener Gaardskjær, men det gjør også at leseren får en følelse av å komme enda tettere på den det handler om.
En kan også skrive på denne måten om steder eller gjenstander, slik Tom Verducci har gjort i i Sports Illustrated.
Artikkelen handler om at Yankee Stadium skal legges ned, og er skrevet som om stadionet som snakker.
«I am dying. It's O.K. You need not feel sorry for me. I have lived a full life. I was born in 1923, the same year as Maria Callas, Charlton Heston, Roy Lichtenstein and Norman Mailer. All are gone now. They did well in the time with which they were graced to strut about the stage. I'd like to think I have done likewise».
Image-text:
Jesper Gaardskjær er lærer ved Danmarks Medie- og Journalisthøjskole (DMJX) og elsker jeg-journalistikk. Foto: Kristine Lindebø
