Psykisk helse
28.06.2021
Vi må åpne oss opp for å oppleve intimitet og nærhet, men hvor mye? Med bakgrunn i egne erfaringer har forfatter og musiker Sandra Kolstad undersøkt hva som skjer når den andre tar helt over.
- Det som interesserer meg mest, sier forfatter og musiker Sandra Kolstad, - er at for å komme inn i en relasjon som er fullstendig ødeleggende, må den først se ut som stor kjærlighet. Det er der man er forsvarsløs som menneske. Det har jeg opplevd selv, å bli rammet da jeg trodde jeg opplevde noe helt spesielt.
Det er som om vi sitter fire mennesker rundt det avlange spisebordet på kjøkkenet hun kaller «naturvingrotta»; veggene i leiligheten på St. Hanshaugen i Oslo er grå og ribbet til betongen, det finnes ikke vinduer her. De andre to er Frida og Ninja, hovedkarakterene i Sandra Kolstads ferske debutroman. Den tidligere Berlin-baserte musikeren snakker om dem som om de eksisterer, slik de utviklet seg og ble til levende karakterer på sporadiske tekstdokumenter, før hun skjønte at det var en sammenheng - at det var de to, Frida og Ninja, som skulle føre henne tilbake til barndomsdrømmen hjemme i Bærum, å bli forfatter.
Den gangen tok pianospillet og sangen over for skrivingen, og sendte kreativiteten til Kolstad ut i det sporet hun først og fremst har virket i, som komponist og artist innen elektro-pop-sjangeren. Kjent for en insisterende tilstedeværelse foran keyboardet på scenen, ikledd spektakulære kostymer designet av sin mor.
For noen år siden sto hun likevel på bakrommet og tittet ned på føttene sine, som om de var det eneste festet hun hadde i tilværelsen.
- Jeg husker jeg tenkte: Ok, jeg står her, så jeg eksisterer. Jeg er i dette rommet. Jeg finnes. Det var såpass, altså. Hele virkelighetsforståelsen min var tukla med. Jeg stolte ikke på mine egne erfaringer lenger. Da jeg endelig begynte å skjønne hva jeg hadde vært med på, var det som en thriller. Det var så skrekkelig, helt sånn Matrix-aktig. Plutselig se - hvordan ting egentlig var.
I romanen To ord for ødeleggelse, er det Nina - eller «Ninja» - som tukler
Gå til medietDet er som om vi sitter fire mennesker rundt det avlange spisebordet på kjøkkenet hun kaller «naturvingrotta»; veggene i leiligheten på St. Hanshaugen i Oslo er grå og ribbet til betongen, det finnes ikke vinduer her. De andre to er Frida og Ninja, hovedkarakterene i Sandra Kolstads ferske debutroman. Den tidligere Berlin-baserte musikeren snakker om dem som om de eksisterer, slik de utviklet seg og ble til levende karakterer på sporadiske tekstdokumenter, før hun skjønte at det var en sammenheng - at det var de to, Frida og Ninja, som skulle føre henne tilbake til barndomsdrømmen hjemme i Bærum, å bli forfatter.
Den gangen tok pianospillet og sangen over for skrivingen, og sendte kreativiteten til Kolstad ut i det sporet hun først og fremst har virket i, som komponist og artist innen elektro-pop-sjangeren. Kjent for en insisterende tilstedeværelse foran keyboardet på scenen, ikledd spektakulære kostymer designet av sin mor.
For noen år siden sto hun likevel på bakrommet og tittet ned på føttene sine, som om de var det eneste festet hun hadde i tilværelsen.
- Jeg husker jeg tenkte: Ok, jeg står her, så jeg eksisterer. Jeg er i dette rommet. Jeg finnes. Det var såpass, altså. Hele virkelighetsforståelsen min var tukla med. Jeg stolte ikke på mine egne erfaringer lenger. Da jeg endelig begynte å skjønne hva jeg hadde vært med på, var det som en thriller. Det var så skrekkelig, helt sånn Matrix-aktig. Plutselig se - hvordan ting egentlig var.
I romanen To ord for ødeleggelse, er det Nina - eller «Ninja» - som tukler