Fagpressenytt

Jeg var seks år da jeg fikk lungebetennelse for første gang. På den tiden kom legen hjem til oss. En høy, lys søring med store føtter, rar dialekt og medbrakt koffert. Jeg lå på sykesofaen midt i huset. Trygt nær de andre når de skulle spise, og deilig langt fra lyden av prat blandet med tv og radio. På natta lå jeg med en ullklut dynket med kamferolje på brystet. Legen konkluderte med lungebetennelse, og jeg trodde jeg skulle dø.
Gammeltante Anny - min beste venn i verden - hadde fortalt meg om da hun var 14 år og så vidt overlevde samme sykdom. At hun ikke fikk puste ordentlig, ble slapp, ikke klarte å spise eller drikke, frøs sånn at hun ristet, sov hele dager i et par uker og hadde de mest skremmende drømmer mens hun var våken med høy feber.
Anny var heldig, men brukte hele sommeren i 1932 på å komme seg etter sykdommen. Hun viste meg bilder av dem som døde da de var unge - av lungebetennelse, tuberkulose, halsbetennelse, hjernehinnebetennelse, betennelser fra sår eller etter å ha trukket tenner og, ikke minst, døde i barsel.

DEN STILLE PANDEMIEN
Jeg skulle ikke dø. Legen med lukt av etterbarberingsvann ga meg noen store tabletter. Jeg som før den tid ikke klarte å svelge en liten multivitamintablett, skulle nå ha en ti dagers kur med gedigne, ikke-drasjerte penicillintabletter tre ganger om dagen.
Antibiotika har forbedret folkehelse og levealder og er en av de viktigste medisinske oppdagelsene i vår tid. Vi lever i vår egen tids «krig» mot koronavirus. Vi ser hva viruset gjør med folkehelse, levealder og samfunnsøkonomi. Sykdommer uten livreddende behandling er skremmende. Antibiotikaresistens beskrives som den stille pandemien.
Det er ikke oppdaget eller utviklet ny antibiotika på rundt førti år. Ifølge Verdens helseorga