Nede i dalen renner en krystallklar elv dovent avgårde. Ingenting ved landskapet forteller deg at det er på den andre siden av jorda, selv om det er noe ved vegetasjonen som er en tanke fremmed. Kun ved å se at sola står i nord kunne du gjettet deg fram til at vi var på New Zealand.
På den ene åskammen spaserer to velkledde britiske herremenn, standsmessig kledd i 1800-tallets friluftsmote av tweed.
- Er det ikke et fantastisk skue, kjære venn, sier den ene henrykt.
Den andre herremannen istemmer entusiastisk:
- Absolutely fabulous!
- Men er det ikke noe som mangler? Tenk om vi kunne høre hjorten brøle i dalsidene, se ørreten vake i den vakre elven, mens laksen sprang opp stryk og fosser fra sjøen?
- Det ville bli perfekt!
Som sagt så gjort.
Gjennombruddet
Om samtalen forløp akkurat slik, er heller tvilsomt. Men da det britiske imperiums dominans var stigende, ble det dannet en rekke kommittéer i de nye koloniene. Deres formål var å akklimatisere dyr fra den gamle verden. For å gjøre det perfekt.
Man hadde hatt enkelte uheldige tilfeller av flytting av arter allerede, som for eksempel kattenes morderiske ferd blant New Zealands unike fuglefauna, eller kaninene som inntok og formerte seg i et slikt antall at de gnagde ned store deler av Australia.
De burde kanskje gjettet seg til formeringsevnen. Det er tross alt kaniner vi snakker om. Men britene gjøv løs på nye prosjekter med friskt mot.
De første forsøkene på å introdusere laks og ørret fra den nordlige halvkule strandet. Rogna døde lenge før de nådde koloniene. Kanskje ikke så rart. Rogn av laksefisk klekker når det har gått lang nok tid, med høy nok temperatur. Under de første forsøkene, selv da man forsøkte å kjøle ned enkeltrogn med et sinnrikt system av lerretsposer og smeltevann fra is, samt bidrag fra fordampningens avkjølende effekt gikk det ikke bra.
Sir James Arndell Youl var ikke bare den mannen som oppfant metoden for å frakte levende rogn fra den nordlige til den sørlige halvkule. Han var også en brevvenn av Charles Dar
