Fagpressenytt

Hun blir ofte omtalt som den som la til rette for at Kvinner Kan-programmet i begynnelsen fikk innpass på Stortinget og i departementene, og en finansiering som førte til at programmet kunne vokse seg stort og i mange land. Hvorfor ble hun så engasjert?

- Ansatte i Norsk Folkehjelp var så tydelig på hva som var behovet, så overbevisende, så jeg kunne rett og slett ikke si nei. Mange lurte på hva dette egentlig var for noe. En kvinneklubb? Reise rundt og snakke med hverandre? Festing på kvelden? Hva var pedagogikken? Samtidig var Kvinner Kan-kursene svært verdsatt av medlemmer i Kvinnenettverket i Arbeiderpartiet og i Aps ledelse.
Anne Cathrine Berger berømmer Norsk Folkehjelp for det grundige arbeidet som ble utført med Kvinner Kanprogrammet helt fra starten.
- Dere var veldig gode på metodikken, skrev evalueringer og oppsummeringer, intervjuet og filmet deltakerne. Dere hadde belegg for alt som ble gjort, og klarte å vise at denne formen for bistand - demokratiutvikling - fra munn til munn, den fungerte faktisk. Jeg opplevde at Norsk Folkehjelp skapte et system for rapportering som gjorde at prosjektet i seg sjøl ble overbevisende.

POLITISK OPPVÅKNING. Berger ble etter hvert Kvinner Kan-instruktør i Rwanda, Sør-Afrika. Vietnam, Kambodsja og på Balkan. Skal hun oppsummere erfaringene i én setning, er det at hun fikk en politisk oppvåkning.
- Jeg forsto at internasjonal likestillingspolitikk virkelig betyr noe for dem som bor andre steder enn i Norge. Det høres kanskje litt flåsete ut når jeg sier det, men det er jo lett å sitte på et landsmøte og være for internasjonal solidaritet. Når du kommer i felten, opplever du hvor skjellsettende det faktisk er å få til endringer.
Hun skjønte også at selv om kvinner har mye til felles over landegrensene, er det også store kulturforskjeller.
- Kursdeltakerne i Sør-Afrika var veldig bekymra for meg fordi jeg ikke hadde mann og barn, ikke engang en kjæreste. I alder var jeg jo snart bestemor. Jeg var 27. Hvordan skulle det gå med meg, ler hun. - Jeg forklarte at i Norge var det mange som ikke fikk barn før de var 30. Det gjaldt å finne den rette, og det hadde ikke jeg. For dem var det helt gresk. Det resulterte i en diskusjon om det er likestilling å velge selv eller å la foreldrene velge hvis du ikke finner noen? Vi hadde mange diskusjoner og filosofiske samtaler som jeg aldri trodde vi skulle ha. I Bosnia hadde jeg kurs alene for en gruppe kvinner i 50-60 åra. Jeg brukte fire dager på å sette meg i respekt, og kurset varte i fem. Jeg har aldri følt meg så mislykka i hele mitt liv. Her kom jeg med høy utdanning og masse politisk erfaring, men det hjalp ikke. De hadde også høyere utdanning, men i tillegg var de eldre. Det ga dem en høyere status enn det jeg hadde.
Anne Cathrine understreker også hvordan Kvinner Kan-instruktørene i Arbeiderpartiet fikk erfaringer og inntrykk som de tok med seg tilbake til egen organisasjon.
- I Rwanda møtte vi så mange tragedier at vi måtte legge bort manualen og bare bruke huet. Gjennom dette fikk vi inspirasjon til å skrive en ny handlingsplan mot voldtekt da vi kom hjem. Det skapte en ekstra mening for oss som kursinstruktører fordi vi lagde politikk av det etterpå. Det hjelper ikke at UD-ansatte sitter på sitt kontor og skriv