- De siste årene i NRK hadde jeg en følelse av at NRK og jeg hadde svært forskjellig mening om hvordan vi burde dekke musikken på mitt fagfelt, sier hun til Journalisten.
De første tiårene i NRK var situasjonen derimot annerledes. Jensen forteller om stor frihet, romslige budsjetter, lange sendeflater, mange ulike fagområder og engasjerte kollegaer.
- Som alle vet, så endret mediene seg rundt tusenårsskiftet blant annet på grunn av internett og digitalisering. Da ble de opptatt av klikk og lytter- og lesertall. Det var ikke unaturlig, men at de store mediene nærmest ga fra seg kontrollen over den redaksjonelle styringen på kulturfeltet, har vært skuffende og ødeleggende, ikke minst for dybde og mangfold, sier Jensen.
Jensen har en cand. philol. i musikk og har hatt klassisk musikk og samtidsmusikk som fagfelt i alle år.
Redaksjonelle omprioriteringer både NRK og i andre store medier har ført til at den journalistiske satsingen på disse områdene er blitt vesentlig svekket, mener hun.
- Behov for smalere sjangre
I 2015 var det flere i NRK som fikk tilbud om sluttpakke, og Jensen grep muligheten.
- Ikke fordi jeg ønsket å pensjonere meg, men fordi jeg hadde lyst til å fortsette å jobbe med det jeg alltid har jobbet med. Så den sluttpakken var en startpakke for meg, sier hun.
Det Jensen setter pris på som frilansjournalist, er å kunne gjøre sine egne prioriteringer og å gå i dybden på sakene hun arbeider med, nå mest som skrivende journalist og også som forfatter.
- Jeg merket fort hvor stort behov det var for tekster om smalere musikksjangre, både i redaktørstyrte nettmedier og fra flere hold i kulturlivet. Sånn sett har det vært en gunstig tid å etablere seg som frilanser, selv om arbeidet er tidkrevende og lite inntektsbringende.
Frilanslivet på gli
Dynamikken er tydelig, sier Jensen: Samtidig som at dekningen av kunst og kultur gikk ned i de store mediene, gikk etterspørselen fra kulturinstitusjonene opp.
Som frilanser fikk hun oppdrag fra blant annet Oslo-Filharmonien, Norges musikkhøgskole, Festspillene i Bergen og andre musikkinstitusjoner. I tillegg har hun skrevet for blant annet ballade.no, klassiskmusikk.com og scenekunst.no.
Bodil Maroni Jensen liker å styre arbeidshverdagen sin selv. Pensjonisttilværelsen er bedre om en også kan jobbe som frilanser i tillegg, mener hun. Foto: Morgane Fauconnier
- De som jobber i de redaktørstyrte nettavisene og i de store musikkinstitusjonene er dyktige folk med stor musikkinteresserte og faglig bakgrunn. Det har vært en fryd å jobbe for dem og å få en flik av et arbeidsfellesskap, sier hun.
Noen av Jensens prosjekter har vært å følge utviklingen av operasjangeren i de store operahusene internasjonalt, og også karrieren til to av de fremste samtidskomponistene i dag, finsk-franske Kaija Saariaho og tatarisk-russiske Sofia Gubaidulina.
- Jeg ble overrasket over hvor lett det var av å få tilgang til stoff i utlandet når jeg henvendte meg som frilansjournalist. Årsaken er selvfølgelig at også internasjonale opera- og konsertinstitusjoner merker bortfallet av kulturjournalistikk. Dermed har jeg bare møtt åpne dører over alt, sier hun blidt.
Jensen fikk tilgang på pressebilletter, pressefoto og intervjuavtaler alle steder hun spurte om det og har vært på musikkfestivaler, operaer og i konsertsaler rundt omkring i verden.
- Latterlig lav timelønn
Jensen har mottatt diverse stipender fra Fritt Ord og Kulturrådet, til journalistisk arbeid.
- Jeg har alltid fått støtte til prosjekter i utlandet, men timelønnen for utarbeiding av stoffet har vært latterlig lav.
Det er knapt mulig å leve av å være frilansjournalist på kunstmusikkområdet, sier Jensen. Det er uheldig, ikke minst fordi det gjør det vanskelig å rekruttere yngre folk, fortsetter hun.
Tidligere i år mottok Bodil Jensen Maroni Likestillingsprisen for hennes refleksjoner over situasjonen for både kvinner og menn på samtidsmusikkfeltet. Foto: Morgane Fauconnier
Selv har hun glede av å kunne bruke sin lange erfaring og å kunne bidra journalistisk på et lite dekket område. Fordi hun har pensjon kan hun tåle lave honorarer, men ser samtidig at det kan undergrave honorarnivået på feltet. Dette er det blitt større oppmerksomhet rundt de siste årene, noe som gjør det lettere å argumentere for høyere honorarer, sier hun.
Egen blogg
I 2017 startet Jensen sin egen blogg, der hun publiserer alle sakene hun skriver, etter at de først er publisert hos oppdragsgiver.
Hensikten er å ha et arkiv for hennes egen byline, samt å ha et publiseringssted for egne ideer.
- Det finnes en myte om at kunstfeltet er preget av elitisme og eksklusivitet, men jeg synes det blir gammeldags å bruke det som argument. Det er jo ikke det som driver oss som jobber på feltet. Myten er ikke minst urettferdig ovenfor seriøse kunstnere og kulturarbeidere.
Savner gravende journalistikk
De vanligste sjangrene innenfor musikkjournalistikk er nyheter, kritikk, kommentarer og debatter. Jensen mener det er et stort underskudd på gravende journalistikk på kulturfeltet.
- Fordi de store mediene bruker klikk-tallene som verktøy for hva det skal brukes ressurser på, føler de seg presset til å utelate den gravende journalistikken på dette feltet.
Det som er paradoksalt, sier hun videre, er at en stor del av kulturlivet er finansiert av offentlige penger. Dermed er det ikke bare kunsten som slipper unna en del kritiske perspektiver, men også bevilgningene som understøtter denne kunsten.
Image-text:
På bloggen sin Musikkjournalistikk.no viser Bodil Maroni Jensens frilansvirksomhet innen ny musikk, klassisk musikk, musikkutdanning og musikkforskning.
Foto: Morgane Fauconnier
