For det er klart at dagens politikk kommer til kort på flere måter. Vi har tre tett sammenvokste floker. For det første sliter landbruket med å øke produksjonen. Vi ser økt import av korn, kjøtt og melkeprodukter, til tross for at daværende landbruks- og matminister Lars Peder Brekk i landbruksmeldinga fra 2011 «Velkommen til bords», satte som mål at norsk landbruk skulle øke produksjonen i takt med befolkningsutviklingen - i størst mulig grad basert på norske ressurser.
Nå kommer kjøttet du skal ha til middag kanskje fra Botswana, og den magre yoghurten du prøver å klare deg med til lunsj er produsert av forgjelda danske bønder. Vi produserer altså for lite mat. For det andre bruker bøndene stadig mindre av grovfôrressursene som finnes på beite, i utmarka og på marginale jordbruksarealer. Innmark blir til utmark, og utmark gror igjen. For det tredje spiser vi kjøtt produsert med mer kraftfôr, og også i melkeproduksjon brukes det mer kraftfôr enn før. Og noe av kraftfôret er importert. Kanskje ikke så galt det, men de lange trendene viser redusert sjølforsyning.
I denne situasjonen initierte daværende landbruks- og matminister Sylvi Listhaug regjeringas arbeid med ei ny jordbruksmelding, som etterfølgeren Jon Georg Dale skal forsøke å få i hus før neste vinter setter inn. Kampen er i gang. Den tidligere kjøttskjæreren Dale har allerede uttalt at han mener løsningen ligger i å få færre, større, og mer effektive bønder. Bonde- og småbrukerlaget på sin side har startet en aksjon for en ny landbrukspolitikk, og Bondelaget jobber i sedvanlig grundig stil med å få på plass et nytt næringspolitisk program som ivaretar både kornbøndenes og husdyrbøndenes interesser. Innspill skorter det ikke på. Der nok en tidligere landbruksminister - Fylkesmann Sponheim - skisserer både reform- og re
