Hus & Bolig
28.05.2018
En samtale under en lunsj på Hvervenbukta førte til at Arne Lambech spontant kjøpte en leilighet med drømmeutsikt. Noen måneder senere måtte han selge den med flere hundre tusener i tap, fordi han ikke fikk solgt sin gamle leilighet. - Ikke la følelsene løpe av med deg når du skal kjøpe bolig, advarer han.
Det var juni 2017. Solen skinte, og Arne Lambech og kona skulle til å dra på hytta. De skulle bare få spist lunsj først. Siden været var så fint, bestemte de seg for å spise ute denne dagen. De diskuterte hvor de skulle dra, og bestemte seg for å reise til Hvervenbukta.
- Tenk om vi heller hadde valgt et av de andre stedene i nærheten; Sæter på Nordstrand eller Ekebergrestauranten, for eksempel. Da hadde jeg blitt spart for mange bekymringer - og ikke minst hadde jeg spart en masse penger, sier Lambech, lett oppgitt.
På cafeen de valgte seg ut på Hvervenbukta møtte Lambech en gammel klassekamerat han ikke hadde sett på lenge. De kom i snakk mens de satt og nøt sjøutsikten.
- Jeg sa: Tenk å ha sånn utsikt! Da svarte min klassekamerat at han hadde det fra sitt stuevindu, - og at naboleiligheten i sameiet skulle legges ut for salg. Hvis jeg var kjapp kunne jeg kanskje sikre meg den.
Sjøutsikt
Etter lunsjen kunne ikke Lambech få tanken på leiligheten med sjøutsikt ut av hodet. I stedet for å reise på hytta kontaktet han selgeren og fikk komme og se leiligheten allerede samme ettermiddag. Den hadde ett soverom mindre enn Lambech sin; den hadde eldre kjøkken og færre kvadratmeter. Men den hadde en fantastisk sjøutsikt, en enorm takterrasse til disposisjon og bare noen meter ned til vannet.
- Jeg elsker å bade, og fra denne leiligheten kunne jeg rusle ned og ta morgenbad! Vi kunne også lett få båtplass, og jeg tenkte at om vi sikret oss denne leiligheten kunne jeg slutte å drømme om hytte ved sjøen, noe jeg har ønsket meg i alle år, sier Lambech. Kona var langt fra like entusiastisk.
- Men hørte jeg på henne? Nei. Jeg hadde falt pladask, sier Lambech.
Tabbe på tabbe
I stedet for å stoppe opp, trekke pusten og høre på kona som syntes det hele gikk alt for fort, fulgte Lambech opp med det han selv beskriver som to tabber allerede neste dag.
- Den ene var å la meg styre av en impuls. Den andre var at jeg ba megleren som skulle selge drømmeleiligheten om å taksere min leilighet, sier Lambech. Megleren møtte opp på kort varsel, og ga leiligheten til Lambech høy takst.
- Hun sa at jeg bare kunne gi henne nøkkelen, så skulle hun selge den på null komma niks. Men hun ville jo selvsagt bare få solgt den andre leiligheten så raskt som mulig, og så jo hvor ivrig jeg var etter å kjøpe, sier Lambech. Etter møtet med megleren var han imidlertid svært optimistisk. Han reiste til hytta, ringte banken, og fikk muntlig godkjennelse av lån og mellomfinansiering; det skriftlige tilsagnet kom neste morgen. Det var en fredag.
- Så satt vi da, på hytta, og visste at det var visning på leiligheten kommende tirsdag. Leiligheten
Gå til mediet- Tenk om vi heller hadde valgt et av de andre stedene i nærheten; Sæter på Nordstrand eller Ekebergrestauranten, for eksempel. Da hadde jeg blitt spart for mange bekymringer - og ikke minst hadde jeg spart en masse penger, sier Lambech, lett oppgitt.
På cafeen de valgte seg ut på Hvervenbukta møtte Lambech en gammel klassekamerat han ikke hadde sett på lenge. De kom i snakk mens de satt og nøt sjøutsikten.
- Jeg sa: Tenk å ha sånn utsikt! Da svarte min klassekamerat at han hadde det fra sitt stuevindu, - og at naboleiligheten i sameiet skulle legges ut for salg. Hvis jeg var kjapp kunne jeg kanskje sikre meg den.
Sjøutsikt
Etter lunsjen kunne ikke Lambech få tanken på leiligheten med sjøutsikt ut av hodet. I stedet for å reise på hytta kontaktet han selgeren og fikk komme og se leiligheten allerede samme ettermiddag. Den hadde ett soverom mindre enn Lambech sin; den hadde eldre kjøkken og færre kvadratmeter. Men den hadde en fantastisk sjøutsikt, en enorm takterrasse til disposisjon og bare noen meter ned til vannet.
- Jeg elsker å bade, og fra denne leiligheten kunne jeg rusle ned og ta morgenbad! Vi kunne også lett få båtplass, og jeg tenkte at om vi sikret oss denne leiligheten kunne jeg slutte å drømme om hytte ved sjøen, noe jeg har ønsket meg i alle år, sier Lambech. Kona var langt fra like entusiastisk.
- Men hørte jeg på henne? Nei. Jeg hadde falt pladask, sier Lambech.
Tabbe på tabbe
I stedet for å stoppe opp, trekke pusten og høre på kona som syntes det hele gikk alt for fort, fulgte Lambech opp med det han selv beskriver som to tabber allerede neste dag.
- Den ene var å la meg styre av en impuls. Den andre var at jeg ba megleren som skulle selge drømmeleiligheten om å taksere min leilighet, sier Lambech. Megleren møtte opp på kort varsel, og ga leiligheten til Lambech høy takst.
- Hun sa at jeg bare kunne gi henne nøkkelen, så skulle hun selge den på null komma niks. Men hun ville jo selvsagt bare få solgt den andre leiligheten så raskt som mulig, og så jo hvor ivrig jeg var etter å kjøpe, sier Lambech. Etter møtet med megleren var han imidlertid svært optimistisk. Han reiste til hytta, ringte banken, og fikk muntlig godkjennelse av lån og mellomfinansiering; det skriftlige tilsagnet kom neste morgen. Det var en fredag.
- Så satt vi da, på hytta, og visste at det var visning på leiligheten kommende tirsdag. Leiligheten
