Jeg trekker fram et sitat fra essayet «Du veit åssen det er» som sier noe om situasjonen. Her kommer Torleiv Grue innom på Tronsmo, og sier noe som skremte PP.
- Nå er du midtveis i livet, nå er du nødt til å kline til. Ikke sant? Du veit åssen det er. - Jeg var fireogtredve år, og plutselig følte jeg meg gammal og utbrent. Jeg var midtveis i livet. Jeg kjente det sterkt. Til da hadde jeg ikke telt dagene på den måten, men nå lå det en ørken bak meg, og foran meg lå en like stor ørken. Med den forskjellen at den som var bak meg, antagelig var litt morsommere. Tross alt (s. 11).
Essayet beskriver videre hvordan Torleiv Grue var en redaktør som jobbet tett med PP og til slutt ble det hans debut, med en novellesamling.
Jeg kommenterer at livet hans er ikke over etter nye 33 år. Men han ble forfatter. 10 bøker og mange store priser er det blitt siden debuten i 1987.
Hvordan ble forfatterlivet?
- Jeg debuterte i 1987. Kona mi reiste bort med ungene ei uke, og jeg skrev en novelle nærmest i panikk. Jeg sendte den inn til en novellekonkurranse som «Adresseavisa» i Trondheim hadde. Den kom på andreplass. Så skrev jeg en til, og så rant de ut. Jeg sendte en til Jan Kjærstad i «Vinduet» som antok den, og en til til Saabye Christensen som antok den til «Signaler». Jeg klarte ikke å bedømme kvaliteten selv, men de sa det var bra. Så ble det bok, novellesamlingen «Aske i munnen, sand i skoa». Den fikk god mottakelse stort sett, bortsett fra Thomas Hylland Eriksen i «Morgenbladet» som sa at det var «Tynn suppe på drabantbyspiker». Jeg gikk i koma umiddelbart. Etter 14 dager i helvete, rant det inn med positive anmeldelser. Jeg fikk nesten debutantprisen var det noen som fortalte.
Da var du forfatter?
- Nei, ikke med en bok på 110 sider. I 1989 kom «Ekkoland», den første romanen. Jeg hadde stor glede av å skrive den, om den samme gutten, Arvid Jansen, og om at det beste i livet er å være 11 år. Jeg skrev på en måte som jeg har gjort senere, om mye av de samme tingene. Jeg har ikke mer selvtillit i dag. Jeg blir nervøs når jeg ikke får det til.
Skrivemåte
Hvordan skriver du?
- Jeg går på jobben hver dag, det er 50-60 meter til skrivestua fra huset. Jeg vil helst gå dit hver dag, også julaften. Jeg må dit. Så sitter jeg der, har disiplin. Jeg kan jo ikke noe annet. Det føles veldig forskjellig fra bok til bok. «Ut og stjæle hester» var den letteste boka å skrive. Jeg begynte bare oppe i et hjørne og skrev. «I Kjølvannet», som kom før den, var en ganske trist bok, om et ekstremt uforløst forhold mellom far og sønn, den var mørk, men litt slapstickmorsom. Jeg tenkte at i neste bok skulle far og sønn elske hverandre fra første til siste side, det skulle være sol og sommer. Men jeg måtte legge inn litt friksjon. Jeg la inn at fedrene ikke kunne se på hverandre. Hva kunne det være? Det måtte jo være krigen. Det var jo 1948. Da bare rant det inn.
Du har ikke noen k
