Eneste form som gir reell medbestemmelse
Det selvsagte og aller viktigste argumentet for fortsatte styrer er at det er den eneste formen som gir ansatte og studenter reell medbestemmelse. Styret er et formelt organ, det har en lovbestemt sammensetning og opererer med offentlige sakslister, saksdokumenter og referater. Styret forplikter lederen, og sørger til gjengjeld for at styremedlemmene forplikter seg til å støtte vedtakene. Et råd gir medvirkning, men ikke medbestemmelse. Gode ledere kan få mye ut av et råd, men det støtter ikke opp under forankring og deltagelse på samme måte som et styre, rett og slett fordi det verken forplikter leder eller rådsdeltagere. Utvidete ledermøter er ikke et medvirkningsorgan, men snarere en måte for lederen å få litt flere vinklinger på. Det forplikter verken leder eller de som er med på møtene, og vil derfor fort få preg av å være lite nyttig tidsbruk. Som beslutningsarena er derfor styret det viktigste hjelpemiddelet, selvfølgelig forutsatt at man fortsetter med gode løsninger som avgrenser lavere styrers makt i forhold til vedtak i overordnede organer.
Beviselig feil i saksdokumenter
Her kan det være nyttig å trekke frem at saksdokumentene hevder følgende om avveiing mellom styrer og råd: [] et rådsorgan kan være like hensiktsmessig som styrer. Valg mellom de to aktuelle ordningene [råd og styre, vår anm.] synes å være mer en diskusjon der generelle synspunkter på organisasjon og ledelse er det avgjørende, og der systematisk vurdering av erfaringer i liten grad tillegges vekt. Dette er beviselig feil. Problemet er nemlig at saksdokumentene ikke henviser til de vurderingene av erfaringer som faktisk er gjort.
NTNU bestilte selv en evaluering av i
