Transportsektoren står for om lag en tredjedel av klimagassutslippene i Norge, og utslipp fra vegtrafikk står for den største andelen (Nasjonal transportplan 2018-2029). I tillegg medfører biltrafikken andre ulemper som for eksempel støv og støyproblemer. Dette gir seg særlig utslag i de større byene, hvor luftkvaliteten til visse tider er så dårlig at det kan utgjøre en helsefare for utsatte grupper.
Som et svar på disse utfordringene er blant annet nullvekstmålet vedtatt. Dette innebærer at veksten i persontransport i de større byområdene skal tas med kollektivtransport, sykkel og gange.
Å nå dette målet kan bli utfordrende, blant annet fordi det har vært en kontinuerlig vekst i biltrafikken over mange år, samt at man forventer befolkningsvekst i og rundt byene (Kolbenstvedt og Ruud, 2017).
Hvorfor gjennomfører vi ikke tiltak vi vet virker?
Det eksisterer i dag mye kunnskap og erfaring med hvilke tiltak som kan bidra til mer bærekraftig (her i betydningen klima- og miljøvennlig) mobilitet, men det ser ikke ut til å være en klar sammenheng mellom grad av målt effektivitet av tiltak og villighet/mulighet til å implementere disse.
Det er også godt dokumentert i litteraturen at det eksisterer ulike typer barrierer som hindrer gjennomføring av tiltak for mer bærekraftig mobilitet, men det eksisterer lite empirisk forskning fra norske byer.
På oppdrag fra Statens vegvesen har derfor Nordlandsforskning sammen med SINTEF Mobilitet og samfunnsøkonomi innhentet kunnskap om hva som oppleves som de viktigste barrierene mot gjennomføring av tiltak som bidrar til mer bærekraftig mobilitet i tre norske byer (Bardal m.fl. 2019).
Vi vil her presentere hovedfunnene fra prosjektet, som har tatt utgangspunkt i følgende problemstillin
