Fagpressenytt

Bærekraftsrapportering er et tema som opptar mange - først og fremst de som skal utarbeide slik rapportering, men også de som skal attestere eller bruke slik rapportering som grunnlag for beslutninger. Enkelte vil hevde at det som nå skjer innen bærekraftsrapportering, er like stort som eller større enn overgangen fra nasjonale regnskapsregler til IFRS for snart 20 år siden. Mens finansiell rapportering har vært regulert i 100-150 år, er bærekraftsrapportering noe som er rimelig nytt. Utfordringene er derfor store. En betydelig del av dette temanummeret om regnskap og revisjon er derfor viet nettopp bærekraftsrapportering.
Motivasjonen for den enkeltes oppmerksomhet om bærekraft og bærekraftsrapportering kan være forskjellig. Det samme kan graden av oppmerksomhet. I den ene ytterligheten har vi den ihuga aktivisten som mener at rapporteringskrav om bærekraft aldri blir omfattende nok, så er det den nøkterne realisten som innser at nye, omfattende rapporteringskrav har kommet for å bli, og i den andre enden skeptikeren som er kritisk til alle nye krav til bærekraftsrapportering. Det som er sikkert, er at bærekraft og bærekraftsrapportering engasjerer vidt og sterkt.
FNs bærekraftsmål fra 2015 og EUs grønne giv (The European Green Deal) fra 2019 representerer ambisiøse målsettinger når det gjelder det å omstille samfunn og næringsliv i bærekraftig retning. FNs bærekraftsmål består av 17 mål og 169 delmål som skal fungere som en felles arbeidsplan for å utrydde fattigdom, bekjempe ulikhet og stoppe klimaendringene innen 2030. EUs grønne giv følger opp FNs bærekraftsmål, blant annet utmyntet i Parisavtalen og Montrealavtalen, og representerer en strategi for grønn vekst som skal sikre et mer bærekraftig og konkurransedyktig Europa. For å få til en rask og effektiv omstilling til et mer bærekraftig samfunn spiller næringslivet en avgjørende rolle. EU har særlig pekt på viktigheten av at kapital kanaliseres i retning av investeringer som ivaretar hensynet til bærekraft og bærekraftig virksomhet.

Hva har dette med rapportering å gjøre?
EU bruker forholdsvis milde virkemidler for at investorer og kreditorer skal kanalisere kapital i retning av bærekraftig virksomhet. Det innføres ikke et påbud om at kapitalen skal kanaliseres i bærekraftig retning (eller et forbud mot å kanalisere kapitalen i ikke-bærekraftig retning). I stedet har EU tro på at dersom investorer og kreditorer får informasjon om foretakenes bærekraftsforhold, for eksempel om hvordan foretaket påvirker sine omgivelser, vil de foretrekke bærekraftige alternativer fremfor mindre bærekraftige alternativer. Den eneste levedyktige strategien, i alle fall på noe lengre sikt, er å drive en virksomhet som er bærekraftig. Det er derfor økonomisk rasjonelle argumenter for å velge bærekraftige investeringer fremfor mindre bærekraftige investeringer.
EU har følgelig tro på at denne mekanismen vil virke, bare foretakene pålegges større plikter om å gi bærekraftsinformasjon. For å kunne ta opplyste valg kreves relevant informasjon om bærekraftsforhold og informasjon som gir en tro gjengivelse av underliggende faktiske bærekraftsforhold (to fundamentale kvalitetskrav). I tillegg er det en klar fordel om informasjonen er sammenlignbar, verifiserbar og forståelig (tre forsterkende kvalitetskrav).1 Du kjenner kanskje disse som kvalitetskrav for finansiell rapportering, men de samme kvalitetskravene har også relevans for bærekraftsrapportering.
I dette temanummeret vil du finne to artikler som belyser bruken av bærekraftsrapportering, nemlig artiklene «Klimaregnskap som Konkurransefortrinn» og «Gir investeringer i selskaper med høy ESG-score meravkastning?».

Bærekraft og bærekraftig omstilling
Bærekraft omfatter mer enn bare miljømessige forhold. Begrepet omfatter sosiale forhold og styringsmessige forhold2 i tillegg til miljømessige forhold. Akronymet ESG, som ofte brukes i stedet for begrepet bærekraft også på norsk, representerer alle disse tre dimensjonene av bærekraftsbegrepet: Environmental, Social og Governance.
Bærekraftig omstilling innebærer en rekke risikoer og muligheter. Det skilles gjerne mellom fysisk risiko, overgangsrisiko og ansvarsrisiko. Fysisk risiko handler om de fysiske endringene som kan oppstå når klimaendringer inntreffer. Det kan for eksempel være flere og mer alvorlige hendelser med ekstremvær, ekstreme nedbørsmengder, flom og ras. Denne risikoen vil for eksempel kunne true infrastruktur, materiell og ressursproduksjon og krever gjerne fysiske sikringstiltak.

Overgangsrisiko er risiko som oppstår på grunn av omstilling til et mer bærekraftig samfunn og blir ofte knyttet til overgangen til et lavutslippssamfunn. Omstillingen til et mer bærekraftig samfunn vil blant annet kreve massiv endring av forbruk og omlegging av produksjon av varer og tjenester. Omstillingen vil kunne føre med seg endringer i regulering, teknologiske endringer og endringer i markedsforhold og kundepreferanser. Overgangsrisikoen kan være krevende å vurdere, men vil i mange sammenhenger være viktigere når det gjelder foretakets overlevelse, lønnsomhet og vekst enn den rent fysiske risikoen. De foretakene som ikke klarer omstillingen, kan ende med å opphøre å eksistere.
Ansvarsrisiko handler om det ansvaret som oppstår ved ikke å ta tilstrekkelig høyde for eller motvirke klimarelaterte skader. Dette kan være forsikringskostnader etter naturkatastrofer eller ansvar for tap av livsgrunnlag grunnet mangelfull omstilling. Foretak bør derfor vurdere om de kommer til å bære fremtidig ansvar, og om de i så fall er tilstrekkelig rigget for eventuelle søksmål. Fysisk risiko, overgangsrisiko og ansvarsrisiko omtales gjerne som klimarisiko ettersom de er trigget av klimaendringer. De vil derimot kunne ha koblinger til andre f