leder, Minding Animals Norge og førsteamanuensis i filosofi, Universitetet i Stavanger
Jan T. Lifjeld stiller i kronikken Alternative fakta om artsutryddelser spørsmål ved om vi virkelig er på vei inn i en sjette masseutryddelse. Flere trekk ved moderne humanøkologi tyder på at vi er det.
Lifjeld bruker fugler, sitt spesialfelt som ornitolog, som eksempel. Hans kanskje viktigste påstand er at frykten for masseutryddelse kan være overdrevet fordi 95 prosent av alle utdødde fugler og landlevende pattedyr var øyboere. Dessuten, fortsetter Lifjeld, er det forbausende at de store habitatødeleggelser som urbanisering og landbruk har ført med seg, i så liten grad har ført til artsutryddelser på kontinentene.
Det blir likevel for enkelt når Lifjeld fra det slutter at den globale kampen mot artsutryddelser må derfor konsentrere seg om oseaniske øyer.
Livsmangfold er mer enn artsmangfold
Lifjeld har helt rett i at [d]et er et behov for å skille klarere mellom bestandsutryddelse og artsutryddelse. På ett plan er selvsagt artsutryddelse den viktigste av disse to, fordi det er i slike tilfeller at arter forsvinner fra Jordens overflate, og blir historie.
Men også lokale og regionale perspektiver er viktige. Om vi har ulv i Norge eller ikke, handler i liten grad om ulvens overlevelse som art. Men det kan være avgjørende viktig for hvordan norsk natur blir seende ut.
De siste generasjonene har en rekke viltlevende dyrebestander i verden gått sterkt tilbake. Mange av artene det gjelder er ikke truet av utryddelse, men de kan likevel være marginaliserte på ulike vis. Det moderne mennesket, s


































































































