LO-Aktuelt
22.03.2017
12. desember 2016 vedtok Stortinget å forlenge etterlønnsordningen sin fra ett til to år. Det skapte avisoppslag og rabalder. De fleste andre som mister jobben får jo bare dagpenger. Vedtaket brøt også med arbeidslinja. Etter fire dager snudde Stortinget. Det var synd, for vedtaket var godt - hvis andre arbeidsløse hadde fått det samme.
Hvordan kunne flertallet, Ap og Frp, overse at vedtaket måtte virke provoserende på folk? Og hvorfor gjaldt ikke arbeidslinjas krav om kortest mulige stønadsperioder? Begrunnelsen for forslaget var god nok. Noen har større vansker enn andre med å finne jobb, og trenger både to år og mer til å kvalifisere seg for nye oppgaver. Men det kan gjelde alle arbeidsløse, ikke bare avgåtte stortingsrepresentanter.
Det er lettere å skjønne problemer som rammer folk vi identifiserer oss med. «De andre» derimot, har vi mindre forståelse for. Jeg kan være enig med Karin Andersen (SV) som sa om etterlønna, at «de ordningene vi vedtar for andre, må også stortingsrepresentanter som kommer i samme situasjon, kunne leve med. » Men aller helst ville jeg snudd på det. De ordningene stortingsrepresentantene vedtar for seg selv, må også gjelde alle andre som kommer i samme situasjon. Det ville gitt oss bedre ordninger.
Offentlig ansvar
Helt fram til 80-tallet var sosialpolitikken bygd på at folk flest helst ville være i arbeid, og at arbeidsløsheten skyldtes mangel på muligheter, ikke mangel på vilje. Slik tenkte politikere som identifiserte seg med de arbeidsløse, og slik måtte også politikerne snakke for å vinne stemmer. Så s
Les opprinnelig artikkelDet er lettere å skjønne problemer som rammer folk vi identifiserer oss med. «De andre» derimot, har vi mindre forståelse for. Jeg kan være enig med Karin Andersen (SV) som sa om etterlønna, at «de ordningene vi vedtar for andre, må også stortingsrepresentanter som kommer i samme situasjon, kunne leve med. » Men aller helst ville jeg snudd på det. De ordningene stortingsrepresentantene vedtar for seg selv, må også gjelde alle andre som kommer i samme situasjon. Det ville gitt oss bedre ordninger.
Offentlig ansvar
Helt fram til 80-tallet var sosialpolitikken bygd på at folk flest helst ville være i arbeid, og at arbeidsløsheten skyldtes mangel på muligheter, ikke mangel på vilje. Slik tenkte politikere som identifiserte seg med de arbeidsløse, og slik måtte også politikerne snakke for å vinne stemmer. Så s
