Fagpressenytt

Jeg ble innlagt i psykiatrien første gang som 20-åring og har til sammen 9 år på psykiatriske avdelinger. Nå har jeg ikke vært innlagt siden 2010. 2010 var også året jeg tok førerkort for første gang. Jeg får ofte spørsmålet: «Er du frisk nå?». Jeg svarer: «Ja, i dag er jeg frisk.» Jeg har fortsatt en psykisk lidelse, men stort sett er jeg frisk. Jeg kan bli syk igjen og synes derfor det er et vanskelig spørsmål. Jeg tenker at alle kan bli syke. Enten det er influensa, betennelser, depresjon eller mani. Ingen vet hva livet bringer. Samtidig virker det som om at psykisk sykdom ses på som statisk og overskygger vår identitet, i motsetning til somatiske (kroppslige) sykdommer. Dette kommer til syne allerede i det vi blir diagnosert. I psykyatrien ER man sin diagnose, mens i somatikken HAR man en diagnose. For eksempel jeg fikk beskjeden i 1998 at "Linda, du er manisk depressiv og må lære deg å leve med symptomene". Man hører ikke at man er nyrestein eller at man er kreft.

Javisst har jeg kommet meg. Jeg feirer å ha fått førerkort, arbeid og tilbake til samfunnet med samme spilleregler som alle. Samtidig kommer sorgen. Jeg innser at jeg de siste 20 årene har vært en annenrangs pasient. Jeg har vært en annenrangs borger rett og slett.

Jeg blir ikke kvitt denne sorgfølelsen fordi jeg vet at det er JEG som er kommet meg. Ikke holdningene. Mange men