Fagpressenytt

I dag er over 70 millioner mennesker på flukt. En stor andel av verdens flyktninger er barn, og mange av disse er såkalte enslige mindreårige asylsøkere - barn og ungdom under 18 år som søker beskyttelse i andre land, uten å ha følge av foreldre eller andre voksenpersoner med foreldreansvar for dem.
I Norge har disse barna noen ganger blitt kalt ankerbarn, spesielt av innvandringsmotstandere. Begrepet bygger på påstanden om at kyniske foreldre sender barna sine ut på en farlig reise alene gjennom Europa slik at de senere kan søke om familiegjenforening. Studier fra blant annet UDI og FN har motbevist denne teorien. Såkalte ankerbarn finnes, men er i et klart mindretall. De aller fleste enslige barn på flukt har et reelt behov for beskyttelse.

RETTIGHETSBRUDD. Ifølge gresk og internasjonal lov har enslige mindreårige flyktninger rett på spesiell omsorg og beskyttelse. Den greske loven omfatter retten til et trygt sted å bo, men denne rettigheten blir ofte ikke realisert på grunn av kroniske forsinkelser i asylsystemet og mangel på egnede boliger. På det greske fastlandet har enslige mindreårige derfor ofte blitt internert på politistasjoner eller i forvaringssentre mens de venter på å få plass i omsorgsboliger.
På de greske øyene har Moria-leiren og andre registrerings- og identifikasjonssentre, som de kalles, egne seksjoner eller «sikkerhetssoner» for enslige barn. Disse seksjonene har litt bedre fasiliteter og er noe bedre bevoktet, men sliter likevel med mange av de samme problemene som leiren for øvrig. Barna sover i køyesenger i overfylte kontainere, med litt plass til å leke utenfor. Lus, skabb og veggdyr er overalt, og umulig å bli kvitt på grunn av de dårlige sanitære forholdene. Som i resten av leiren lukter det råtten søppel og kloakk. Det forekommer også hyppige strømbrudd og s