Fagpressenytt

Som selvutnevnt bygutt var det ingen selvfølge at Ålesund-fødte Lars Bjarte Myren skulle havne i Nord-Trøndelag med 500 verpehøner i hagen. Snarere var det et høyst usannsynlig scenario, skal vi tro ham selv. Selv da han giftet seg med odelsjenta Andrea, var han tydelig på at noe gårdsgutt, det skulle han aldri bli.

- Jeg pleier å si at jeg gifta meg med henne, til tross for at hun hadde odel. Vi var vel egentlig begge enige om at vi ikke hadde noe ønske om å ta over hjemgården hennes, forteller han lattermildt.

Uttrykket at man skal aldri si aldri, har imidlertid sjeldent passet bedre, der vi møter Myren idet han stiger ut av en traktor, iført gummistøvler og arbeidshansker, med en border collie hakk i hæl.

- Jeg kaller meg selv for bygutt, men jeg har mistet litt av troverdigheten på akkurat det punktet, flirer han.

Til tross for bryllupsløftet om å aldri bli bonde, ble det til at Myren og kona flyttet inn på hjemgården hennes sammen med barna.

- Etter samtale med søsknene hennes, som bor i utlandet eller har tatt over gård på Østlandet, fant vi ut at det var enklest at vi flyttet inn på gården. Håpet var at et av barna våre kanskje ville fatte interesse og ønske å ta over en gang i framtida, forklarer han.

Det var heller ikke noe særlig drift å overta da de bosatte seg i Levanger i 2012. Svigerforeldrene til Myren hadde gitt opp melkeproduksjonen, fordi økonomien ikke gikk rundt, så melkekvota og mesteparten av jorda var allerede leid ut. Det eneste som var igjen var svigerfars hester, og nok jord til å forsyne dem.

Da de først var på plass i de landlige omgivelsene, skjedde det noe med Myren. Han begynte plutselig å se på gårdslivet i et nytt lys.

- Vi hadde ikke bodd her så lenge da jeg kjente på et behov for å utnytte de mulighetene vi hadde på gården, på en eller annen måte, forklarer han.

Det var svigerforeldrene hans som kom på ideen om å starte med slaktekaniner, og Myren begynte å lese seg opp for å se om det kunne være noe for ham. Desto mer han leste om det, jo mer interessant syntes han det virket.

- Det som var appellerende med det, var at det var en driftsform som passet fint inn med den jorda og bygningsmassen vi hadde tilgjengelig, og dessuten at det er noe litt annet enn det de fleste andre driver med, fortell