Gravplassen
01.04.2019
Når et fagblad som «Gravplassen» runder en milepæl med 50 årganger, er det lov å kikke seg tilbake og se litt nostalgisk er det gjennom disse 50 årene, som har fått fotfeste og satt sitt preg på videre utvikling av våre gravplasser?
Hvem hadde trodd at det skulle bli 50 årganger av et så sært og nisjepreget fagblad? Og fremdeles er «Gravplassen» svært aktuelt som en viktig bidragsyter for fremme av norsk gravplasskultur.
Selv ble jeg spurt mot slutten av 2001 om jeg kunne bistå foreningen med å videreføre fagbladet som den gang het «Kirkegården». Det skulle være et dobbeltnummer. Noen møter senere og noen runder med involverte bidragsytere, ble det lagt ned atskillige timer for å få laget et respektabelt blad. Jeg hadde i min villeste fantasi aldri trodd annet enn at i løpet av et nummer eller to, så ville dette temaet være ferdigskrevet og utdebattert. Et argument som stadig gjentok seg, var at det kunne da ikke være så omfattende.
Så feil kan man ta! Til og med nummer 1 - 2019, har det blitt 74 utgaver fordelt på snart 20 år. I mine dager som redaktør, har dette resultert i nesten 2.000 enkeltsider.
Fagbladet er godt etablert og har blitt et stadig mer aktuelt organ for informasjon til gravplassforvaltningene i vårt langstrakte land.
Fra neve til motor
En spesiell overgang, som ikke bestandig var like populær, var maskinenes inntog på gravplassen. Det illustreres godt med de to bildene vi har brukt på denne siden. Fra graverens enorme makt der han blant knokler, hodeskalle og nøkler, graver en ny grav. Til sesongarbeideren som enkelt manøvrerer gressklipperen mellom gravminnene.
Motoriserte gressklippere, gravemaskiner og andre støybærende utstyr, begynte å sette sitt preg på et ellers fredfullt og idyllisk sted. Der man kunne vandre i fred og ro, slå av en prat med en tilfeldig forbipasserende, sette seg ned og reflektere over liv og død. Og kanskje felle noen tårer etter å ha mistet et kjært familiemedlem. Det kan man fortsatt gjøre, men humlens flukt og fuglenes sang kan nok bli overdøvd av en gravplassarbeider som har sitt daglige virke, og som har mange gjøremål gjennom dagen. Det viser at gravplassen også er et levende sted.
Gra
vp/assen
årgang
på fortiden. Hva
Les opprinnelig artikkelSelv ble jeg spurt mot slutten av 2001 om jeg kunne bistå foreningen med å videreføre fagbladet som den gang het «Kirkegården». Det skulle være et dobbeltnummer. Noen møter senere og noen runder med involverte bidragsytere, ble det lagt ned atskillige timer for å få laget et respektabelt blad. Jeg hadde i min villeste fantasi aldri trodd annet enn at i løpet av et nummer eller to, så ville dette temaet være ferdigskrevet og utdebattert. Et argument som stadig gjentok seg, var at det kunne da ikke være så omfattende.
Så feil kan man ta! Til og med nummer 1 - 2019, har det blitt 74 utgaver fordelt på snart 20 år. I mine dager som redaktør, har dette resultert i nesten 2.000 enkeltsider.
Fagbladet er godt etablert og har blitt et stadig mer aktuelt organ for informasjon til gravplassforvaltningene i vårt langstrakte land.
Fra neve til motor
En spesiell overgang, som ikke bestandig var like populær, var maskinenes inntog på gravplassen. Det illustreres godt med de to bildene vi har brukt på denne siden. Fra graverens enorme makt der han blant knokler, hodeskalle og nøkler, graver en ny grav. Til sesongarbeideren som enkelt manøvrerer gressklipperen mellom gravminnene.
Motoriserte gressklippere, gravemaskiner og andre støybærende utstyr, begynte å sette sitt preg på et ellers fredfullt og idyllisk sted. Der man kunne vandre i fred og ro, slå av en prat med en tilfeldig forbipasserende, sette seg ned og reflektere over liv og død. Og kanskje felle noen tårer etter å ha mistet et kjært familiemedlem. Det kan man fortsatt gjøre, men humlens flukt og fuglenes sang kan nok bli overdøvd av en gravplassarbeider som har sitt daglige virke, og som har mange gjøremål gjennom dagen. Det viser at gravplassen også er et levende sted.
Gra
vp/assen
årgang
på fortiden. Hva
