Kronikk: Det er en enorm interesse for strikking i Norge, ifølge en ny undersøkelse fra SIFO. Økningen omtales som en bølge, men hvorfor det? Er ikke det nok en nedvurdering av strikkingens betydning?
Ingun Grimstad Klepp
forskningsleder, SIFO
Kirsi Laitala
forsker, SIFO
Tone Skårdal Tobiasson
redaktør i nicefashon.org
Høsten er her, og med den, nye topptall for strikkegarnprodusenter - og mange store stikkefestivaler og andre strikkearrangement.
Vi startet året med en mediestorm mot Espen Søbyes forsøk på å være morsom på norske strikkeres bekostning i Morgenbladet.
Hans harselerende anmeldelse av strikkebøker og deres rolle som antitese til kreativitet, kvinnefellesskap samt både kvinnepolitiske og sosialistiske verdier fikk norske, strikkeglade kvinner til å hive seg over tastaturet, og med velvalgte ord ble han satt på plass.
Men hvorfor det? Kvinner er vel vant til kvinneforakt pakket i humor og ironi?
Strikking har blitt undervurdert og neglisjert uten at det har skapt noen protester, og Søbye hadde med eksempler på akkurat dette i sin anmeldelse. Hans spørsmål var hvorfor denne strikkebølgen nå synes å være så allestedsnærværende, og vi vil stille det samme spørsmålet. Men vi ville gjort det vitenskapelig, til motsetning til Søbye.
Hva har skjedd med den norske strikkegleden? Hvorfor strikkes det mer? Hvorfor strikkes det sammen? Og hvorfor er strikkerne blitt så velformulerte og selvbevisste? Hva er i det hele tatt denne såkalte strikkebølgen vi nå skal være inne i?
En moderne, demokratisk teknikk
At strikking er en hobby som i senere år har vært praktisert av eldre og middelaldrende kvinner, er trolig årsaken til Søbyes forakt. Men nedvurderingen har nok likevel en årsak utenfor alminnelig kvinneforakt.
Strikkehistorie er dårlig dekket av norske museer og eksister knapt i historiebøke


































































































