Appell
23.05.2019
For 25 år siden var Theodosie Mukarutabana overbevist om at hun var dømt til et liv i elendighet og ulykke. Hun hadde ikke krefter til å arbeide; heller ikke syntes hun det var noen grunn til det. Livet hadde blitt meningsløst.
Noen måneder før hadde Mukarutabana mistet mann og to barn i en av de mest grusomme hendelsene i nyere tid - folkemordet i Rwanda i 1994. 7. april, noen timer etter at flyet til president Juvenal Habyarimana ble skutt ned over hovedstaden Kigali, satte en godt forberedt og systematisk drapsmaskin seg i bevegelse. Landet ble kastet ut i et helvete.
De neste hundre dagene ble 800 000 tutsier og moderate hutuer drept av hutumilitsen - støttet av regjeringssoldater - som gikk fra by til by, landsby til landsby, hus til hus og slaktet ned folk med gevær, spyd, macheter, klubber og piler.
Landet mistet nøkkelkompetanse - mange lærere, medisinsk personell, politikere, journalister og økonomer ble drept i dette blodbadet, og resten rømte landet. Nedslaktingen ble stoppet etter tre måneder da en opprørsgruppe av tutsier - ledet av nåværende president Paul Kagame - tok over makta. Da var landet knust. Veiene var ødelagt og sykehus, skoler, kontorer og bolighus lå i ruiner.
Så startet det møysommelige arbeidet med å bygge opp landet igjen. Men det var mangel på ressurser, og det rwandiske folket var avhengig av støtte fra det internasjonale samfunnet. 25 år etter har Rwanda gjennomgått en enorm forvandling, med store sosiale, økonomiske og politiske gevinster, og er en av de raskest voksende økonomiene i Afrika.
SELVHJELPSGRUPPE. Theodosie Mukarutabana var heldig som overlevde folkemordet, men etter den forferdelige opplevelsen og tapet av familien, kunne hun ikke se noen vei videre i livet.
- Jeg var så desperat og hadde mistet livslysten. Jeg orket ikke å arbeide, for jeg trodde ikke jeg hadde noen framtid, og levde av hjelpen jeg fikk fra andre, sier 57-åringen.
Gjennombruddet kom noen
Gå til medietDe neste hundre dagene ble 800 000 tutsier og moderate hutuer drept av hutumilitsen - støttet av regjeringssoldater - som gikk fra by til by, landsby til landsby, hus til hus og slaktet ned folk med gevær, spyd, macheter, klubber og piler.
Landet mistet nøkkelkompetanse - mange lærere, medisinsk personell, politikere, journalister og økonomer ble drept i dette blodbadet, og resten rømte landet. Nedslaktingen ble stoppet etter tre måneder da en opprørsgruppe av tutsier - ledet av nåværende president Paul Kagame - tok over makta. Da var landet knust. Veiene var ødelagt og sykehus, skoler, kontorer og bolighus lå i ruiner.
Så startet det møysommelige arbeidet med å bygge opp landet igjen. Men det var mangel på ressurser, og det rwandiske folket var avhengig av støtte fra det internasjonale samfunnet. 25 år etter har Rwanda gjennomgått en enorm forvandling, med store sosiale, økonomiske og politiske gevinster, og er en av de raskest voksende økonomiene i Afrika.
SELVHJELPSGRUPPE. Theodosie Mukarutabana var heldig som overlevde folkemordet, men etter den forferdelige opplevelsen og tapet av familien, kunne hun ikke se noen vei videre i livet.
- Jeg var så desperat og hadde mistet livslysten. Jeg orket ikke å arbeide, for jeg trodde ikke jeg hadde noen framtid, og levde av hjelpen jeg fikk fra andre, sier 57-åringen.
Gjennombruddet kom noen
