Presisjonsutstyret har gjort at vi bruker mellom 3,3 og 4,4 kilo mindre nitrogen per dekar, mens avlingene fortsatt øker. Vi må gi plantene næringa når de trenger den, og det er opp mot blomstring, ikke ellers i året, forklarer Scott Burroughs.
Omtrent midt i delstaten Illinois, litt nord for en liten by som heter Morton, driver Scott Burroughs 12 830 dekar, der den ene halvparten er soya og den andre mais. Han kjører det som for et europeisk øye ser ut som et helt standard oppsett for en amerikansk farmer i Midtvesten; en leddet Case Steiger 420 med belter og en 24-raders John Deere maissåmaskin hengende etter. Men det er som å tro at det norske skilandslaget kunne ha vunnet på smørefrie ski fra jernvarehandelen på samvirkelaget.
- På denne åkeren regner jeg med at vi kommer til å høste opp mot 1 560 kilo mais per dekar, og snittet på gården de siste fem årene har vært 1 260 kilo, forteller Burroughs.
STADIG HØYERE AVLINGERFra at amerikanske bønder i 1960 hadde maisavlinger rundt 400 kilo per dekar, har de fram til i dag mer enn doblet dem, til 1 061 kilo per dekar. Og avlingene viser ingen tegn til å flate ut. For å få til dette, samtidig som de får strengere miljølovgiving, er det presisjonslandbruk som gjelder i USA.
Høyre side av hytta på Casen er fylt opp av intet mindre enn fem berøringsskjermer, og kabelbunten med dataledninger opp til hytta ser ut som det er noen som har LAN-party.
- På denne skjermen ser vi maissåmaskina ovenfra. Hver rekke her er en av radene med mais. Og for hvert maisfrø som går ut, vises det en prikk på skjermen. Hvis prikken er grønn, har det kommet ut ett såfrø, hvis prikken er rød, har det ikke kommet ut noen ting og hvis prikken er blå har det gått ut to såfrø, forklarer Burroughs.
Såfrøene registreres med en laser som sitter under såk
