Bok og bibliotek
30.11.2017
- Prosjektet mitt går ut på å minnes livet mitt og de andre i det med kjærlighet, sier Ketil Bjørnstad. Han er halvveis i det han håper skal bli et erindringsverk på seks bind om tiårene vi har bak oss fra sekstitallet og utover. Hittil har han skrevet tre bind.
Hjemme hos Ketil Bjørnstad teller jeg minst ti Buddhafigurer, med smått og stort, særlig stort. Fra hvor jeg sitter i sofaen i stuen, ser jeg utover fjorden. Utsikten er fabelaktig, Bjørnstad bor bare noen meter fra fjorden på nedsiden av Mosseveien, et sted man ikke regner med at det er noe hus. Det slår meg at han bor like nær havet og nesten like isolert her som da han bodde på Sandøya utenfor Tvedestrand, vest for Lyngør, hvor han bodde i mange år, som han beskriver i bok to og tre av seksbindsverket. Bortsett fra at han bor rett ved byen samtidig. Kanskje har han oppnådd det beste av begge verdener?
Uansett: Han virker harmonisk. Mild, genuint hyggelig, tilsynelatende like interessert i meg som jeg er i ham. Nei, buddhist er han ikke, sier han smilende, men han er ofte i Bangladesh, for hans kone Catharina Jacobsen kommer fra en familie som stiftet Norsk Bangladeshforening etter krigen med Pakistan. Kanskje trives han bedre i dette tiåret vi er inne i nå, enn han gjorde på jappetiden på åttitallet, som det fremgår av bok nummer tre at han ikke var helt på linje med, tenker jeg. Åttitallet var gult, hevder han i boken om samme tiår - for han ser tiårene i farger. Jeg spør hvilken farge den tiden vi er inne i nå er, og han svarer at den er en slags ubestemmelig rødfarge.
- Jeg ser all tid i farger. Tirsdag er grå, sier han. Jeg intervjuer ham på en torsdag, som er lys og lett gylden. Jeg får fruktte, som er rød, og kake i en ubestemmelig lysebrun farge, torsdagsfarge - selv spiser han ikke noe, som jeg kan se. Han er slank, men ikke radmager. I yngre år led han av spiseforstyrrelser (bortsatt fra at han ikke visste hva det var, for diagnoser som bulimi og anoreksi var ikke kjent da), men ikke nå lenger, forteller han. Han er veldig høy, en nittifire ifølge en av de selvbiografiske bøkene, men litt mindre nå, påstår han - man krymper med alderen. Jeg ser i så fall ikke noe til krympingen, han er fremdeles kjempehøy.
Minner og skriving
- Jeg vet ikke om jeg lever lenge nok til å bli ferdig med alle bøkene jeg planlegger, sier han. Bjørnstad er født i 1952, og da har man, som han sier, levd lenger enn man kan vente å leve.
- Et unødvendig spørsmål sikkert, men er det en sammenheng mellom å ha kommet til skjels år og alder og å skrive sitt liv?
- Jeg tror det. Jeg begynte på den første boken da mor døde, og så døde far ni måneder etterpå. Da er man den eldste. Det startet også litt med at jeg skrev om Mozart i «Veien til Mozart». Da ble det naturlig å se linjene tilbake i mitt eget liv. I Mozartboken skriver jeg om broren min og faren min, og oppdaget hvor lystbetont det var å skrive om dem.
- Har denne gravingen i 60-, 70- og 80-tallet vært en selv-oppdagelse?
- Absolutt. Når du begynner å erindre bevisst, kommer du på mennesker du nesten hadde glemt. I boken om sekstitallet er min barndomsvenn Mads en sentral person. Vi var begge glødende opptatt av politikk, skeptisk til USA og beundret Krustsjov, som jeg syntes lignet på min onkel Birger. Mads døde omtrent da jeg begynte å skrive den første boken, jeg så ham bare noen få ganger etter barndomsvennskapet. Men han lå der, i erindringen, og var en del av det som ble min personlighet. Menneskehjernen er gåtefull. Fortellingen er blitt styrt av hvilke minner som var de mest intense da jeg skrev.
- Du kaller det en roman?
- Det er en roman. Jeg forteller ut fra min erindring, ut fra det som var viktig for meg i hver tidsepoke. Det er ikke noe forsøk på objektiv historieskriving. Det skal være selvopplevd, men ikke selvopptatt. Filosofen Peter Wessel Zapffe skrev en bok med en selvironisk tittel: «Hvordan jeg blev så flink». Å rose seg selv, dét hadde vært selvopptatt! Selv går jeg motsatt vei. Jeg leter etter alle svake punkter. Min hensikt er å undersøke hvordan mikrokosmos - det lille mennesket, jeg selv - forholder seg til makrokosmos, samfunnet.
- Men hvorfor oppdelingen etter tiår? Først en bok om sekstitallet, en om syttitallet, den som nettopp kom ut dreier seg om åttetallet, og etter har jeg forstått at du planlegger tre bøker til. Ens egne svingninger i livet går da ikke etter kalenderen?
- Det virker som media hjelper oss til å huske i skuffer. Vi har tenkt i tiår lenge før min tid, vi har alle forstillinger om tyvetallet, tredvetallet og førtitallet. Men det er viktig for meg å få sagt at jeg er subjektiv historieskriver. Bøkene er sannferdige fordi de er sannferdige for meg. Jeg har alltid hatt notisbøker. Ikke dagbøker i egentlig forstand, men når jeg ser i de gamle notisbøkene mine, husker jeg. I tillegg kommer research, på nettet, i bøker, gamle avisarkiver. Jeg tar med de nyhetene som har preget mitt eget liv. Det er klart jeg ikke kunne skrive bøkene før internett var oppfunnet. Da jeg skrev biografien om Oda Lasson
Gå til medietUansett: Han virker harmonisk. Mild, genuint hyggelig, tilsynelatende like interessert i meg som jeg er i ham. Nei, buddhist er han ikke, sier han smilende, men han er ofte i Bangladesh, for hans kone Catharina Jacobsen kommer fra en familie som stiftet Norsk Bangladeshforening etter krigen med Pakistan. Kanskje trives han bedre i dette tiåret vi er inne i nå, enn han gjorde på jappetiden på åttitallet, som det fremgår av bok nummer tre at han ikke var helt på linje med, tenker jeg. Åttitallet var gult, hevder han i boken om samme tiår - for han ser tiårene i farger. Jeg spør hvilken farge den tiden vi er inne i nå er, og han svarer at den er en slags ubestemmelig rødfarge.
- Jeg ser all tid i farger. Tirsdag er grå, sier han. Jeg intervjuer ham på en torsdag, som er lys og lett gylden. Jeg får fruktte, som er rød, og kake i en ubestemmelig lysebrun farge, torsdagsfarge - selv spiser han ikke noe, som jeg kan se. Han er slank, men ikke radmager. I yngre år led han av spiseforstyrrelser (bortsatt fra at han ikke visste hva det var, for diagnoser som bulimi og anoreksi var ikke kjent da), men ikke nå lenger, forteller han. Han er veldig høy, en nittifire ifølge en av de selvbiografiske bøkene, men litt mindre nå, påstår han - man krymper med alderen. Jeg ser i så fall ikke noe til krympingen, han er fremdeles kjempehøy.
Minner og skriving
- Jeg vet ikke om jeg lever lenge nok til å bli ferdig med alle bøkene jeg planlegger, sier han. Bjørnstad er født i 1952, og da har man, som han sier, levd lenger enn man kan vente å leve.
- Et unødvendig spørsmål sikkert, men er det en sammenheng mellom å ha kommet til skjels år og alder og å skrive sitt liv?
- Jeg tror det. Jeg begynte på den første boken da mor døde, og så døde far ni måneder etterpå. Da er man den eldste. Det startet også litt med at jeg skrev om Mozart i «Veien til Mozart». Da ble det naturlig å se linjene tilbake i mitt eget liv. I Mozartboken skriver jeg om broren min og faren min, og oppdaget hvor lystbetont det var å skrive om dem.
- Har denne gravingen i 60-, 70- og 80-tallet vært en selv-oppdagelse?
- Absolutt. Når du begynner å erindre bevisst, kommer du på mennesker du nesten hadde glemt. I boken om sekstitallet er min barndomsvenn Mads en sentral person. Vi var begge glødende opptatt av politikk, skeptisk til USA og beundret Krustsjov, som jeg syntes lignet på min onkel Birger. Mads døde omtrent da jeg begynte å skrive den første boken, jeg så ham bare noen få ganger etter barndomsvennskapet. Men han lå der, i erindringen, og var en del av det som ble min personlighet. Menneskehjernen er gåtefull. Fortellingen er blitt styrt av hvilke minner som var de mest intense da jeg skrev.
- Du kaller det en roman?
- Det er en roman. Jeg forteller ut fra min erindring, ut fra det som var viktig for meg i hver tidsepoke. Det er ikke noe forsøk på objektiv historieskriving. Det skal være selvopplevd, men ikke selvopptatt. Filosofen Peter Wessel Zapffe skrev en bok med en selvironisk tittel: «Hvordan jeg blev så flink». Å rose seg selv, dét hadde vært selvopptatt! Selv går jeg motsatt vei. Jeg leter etter alle svake punkter. Min hensikt er å undersøke hvordan mikrokosmos - det lille mennesket, jeg selv - forholder seg til makrokosmos, samfunnet.
- Men hvorfor oppdelingen etter tiår? Først en bok om sekstitallet, en om syttitallet, den som nettopp kom ut dreier seg om åttetallet, og etter har jeg forstått at du planlegger tre bøker til. Ens egne svingninger i livet går da ikke etter kalenderen?
- Det virker som media hjelper oss til å huske i skuffer. Vi har tenkt i tiår lenge før min tid, vi har alle forstillinger om tyvetallet, tredvetallet og førtitallet. Men det er viktig for meg å få sagt at jeg er subjektiv historieskriver. Bøkene er sannferdige fordi de er sannferdige for meg. Jeg har alltid hatt notisbøker. Ikke dagbøker i egentlig forstand, men når jeg ser i de gamle notisbøkene mine, husker jeg. I tillegg kommer research, på nettet, i bøker, gamle avisarkiver. Jeg tar med de nyhetene som har preget mitt eget liv. Det er klart jeg ikke kunne skrive bøkene før internett var oppfunnet. Da jeg skrev biografien om Oda Lasson
