Fagpressenytt

Da Thorbjørn Jagland etablerte regjering i 1996, brukte han metaforen Det Norske Hus. Bildet utløste atskillig satire, men det kan enes om følgende: Når man bygger et land, en velferdsstat og et mangfoldig fellesskap, er utdanning en del av grunnmuren. Svikter denne, rakner demokrati, samhold, økonomi, levekår og livskvalitet. I vår høyteknologiske tid undervurderes lett at menneskene er samfunnets viktigste ressurs - med vår praktiske, teoretiske, etiske, estetiske, sosiale og kulturelle «utrustning». Et offentlig utdanningssystem, i strid mot ulikhet, er avgjørende for å videreformidle, videreføre og videreutvikle disse kvalitetene.
En annen hjørnestein i folkestyret er fagbevegelsen; og uten reell streikerett kastreres den. Demokrati redusert til to-årlig stemmerett og formell ytringsfrihet, uten aktive, folkelige organisasjoner, er anorektisk. Derfor var den velfortjente barnehage-seieren en oppmuntring for alle samfunnsbyggere. Å forsvare streikeretten er et demokratispørsmål.

Et nederlag for skolen og lærerne?
Kjell Magne Bondeviks mannskap fikk i 2002 fritt leide etter Arbeiderpartiets landsmøte: Med knapt flertall vedtok partiet å arbeide for at kommuner og fylkeskommuner skulle overta forhandlingsansvaret for lærerne. Daværende utdanningsminister Kristin Clemet var sentral i å drive fram den endelige beslutningen.
I 2003 vedtok regjeringen (Kristelig Folkeparti, Høyre og Venstre) å gjennomføre overføringen fra staten. Sammen med argumenter om sterkt lokaldemokrati, talte det at kommunene utbetalte lønn, eide skoleanleggene og hadde ansvar for det meste av lærernes arbeidsvilkår. Men for innflytelsesrike krefter var i tillegg spørsmålet om overføring åpenbart også bygget på andre ønsker for