Om vi går tilbake i historien begynte mennesket å håndhilse for å vise at det ikke bar på våpen i handa. Det samme prinsippet gjaldt når vi skulle skåle; å klinke og søle dråper oppi hverandres beger viste at det ikke var gift i et av begrene. Dette vitner om en voldelig kultur i historien der menneskene ikke ville hverandre vel. Å håndhilse fikk, slik sett, en viktig funksjon i fredssammenheng. I dag er imidlertid uvitenheten menneskets største utfordring. I det likestilte Norge er det tydelig en krigserklæring å ikke hilse på en kvinne slik vi hilser på menn, og da ignorerer man den kulturelle dimensjonen.
Hilseritualene varierer i ulike kulturer. Om vi skulle reise til et land der man kysser hverandre på munnen, ville enhver nordmann få problemer. Hos oss er munnen en erogen, intim sone, og vi ville ha vansker med å kysse fremmede på munnen. Da er det enklere å samle hendene og si "wai" slik man gjør i Asia, eller å kysse hverandre på kinnet som i Frankrike. Det sier seg selv at det er umulig å lage et ve
