Gravplassen
03.10.2018
Kirkevergen i Fredrikstad, Gisle Kavli, avrundet årets fagdager i plankebyen, med en oppsummering av hva vi hadde opplevd de tre dagene i Østfold. Vi gjengir her i helhet hans avslutningsord for årets fagdager.
I 1831 skrev den danske fortelleren og forfatteren H.C. Andersen følgende linjer etter en reise han gjorde til Schweitz:
«O reise! Reise! Det er dog den lykkeligste Lod! Og derfor reise vi også Alle; Alt reiser i det hele Univers! Selv den fattige Mand eier Tankens vingende hest, og bliver den svag og gammel, tager Døden ham med paa Reisen, den store Reise, vi Alle reise. Bølgerne rulle fra Kyst til Kyst; Skyerne seile hen ad den store Himmel og Fuglen flyver med over Mark og Enge. Vi reise Alle, selv de Døde i deres Grave flyve med Jorden rundt om Solen.»
Vakrere ord om å reise og om dødens reise kan vi knapt få med oss før vi nå bryter opp og reiser hjem etter tre innholdsrike og spennende fagdager i Fredrikstad:
«Vi reise Alle, selv de Døde i deres Grave flyve med Jorden rundt om Solen.»
Tirsdag, 4. september - for tre dager siden, kom vi hit til Fredrikstad fra ulike kanter av landet, via ulike veier, og med ulike forventninger.
Her - midt i Fredrikstad - har vi alle oppholdt oss i det samme «veikryss». Herfra skal vi snart reise hjem til hvert vårt sted, til ulike kanter og via ulike veier... Herfra går det stier til nye valg og muligheter i alle himmelretninger.
Når vi står ved et oppbrudd og en avreise etter å ha hatt døden og gravplassen som tema i tre dager til ende, kan vi kanskje spørre oss om det ikke snart er nok nå. Dette med døden og gravplassen er da ikke særlig oppmuntrende vil noen si.
Jo, sier vår første innleder Inge Eidsvåg:
«Skal vi snakke sant om livet, må vi snakke sant om døden». Og:
«Skal vi snakke sant om døden, må vi snakke sant om livet.»
Så enkelt og lettfattelig, men samtidig så utfordrende for oss alle. Jeg tenker dette utsagnet egner seg godt til å oppsummere tre dager med fagkonferanse i Fredrikstad.
Tidlig i vår var jeg så lettsindig og naiv at jeg tok på meg oppdraget med å oppsummere og avslutte denne konferansen. Etter tre smekkfulle dager med spennende og ulike tema vil jeg forsøke å trekke noen linjer og gi dere noen glimt fra innholdsrike fagdager:
Vi som jobber innen gravferdsforvaltning og på gravplassen eller med virksomhet som har tilknytning til dette, vet muligens bedre enn de fleste: I døden er vi alle like. I dette perspektivet ligger også et menneskesyn gjemt. Dette menneskesynet er forankret i så vel humanisme som kristendom.
Og det er dette menneskesynet vi som arbeider med gravplass er satt til å forvalte.
Jord, planter, porøsitet, gravminner og overflatevann, ja vel, men alle disse tema kan faktisk best forstås under den tittel som Inge Eidsvåg hadde for sitt foredrag:
Døden. Livets følgesvenn
Eidsvåg skriver i sin bok om samme tema:
«Når vi hver dag lever så godt vi kan, da overvinner vi døden. Helt til vi ikke gjør det lenger.»
Dødens realitet fremmer også refleksjon og tanker om mening med livet. Ja, hevder Eidsvåg; vi mennesker er de eneste skapninger som vet at vi skal dø. Denne innsikten gjør livet dyrebart, intensiverer det og viser oss forskjellen mellom viktig og uviktig. Døden blir et prisme. En av Eidsvågs litterære kilder, Frans Kafka uttrykte:
«Jeg har en fryktelig angst for å dø, fordi jeg ikke har levet».
Eller som Ingvar Moe skrev i et dikt:
«Me ska leva så kort og vara daue så skrekkeleg lengje.»
Åse Skrøvset fikk hovedoverskriften for fagdagene og formidlet verdifull kunnskap om bærekraftige gravplasser. Et moteord vil mange kanskje si. Trenger vi dette begrepet i vår sammenheng?
Ja, sier Skrøvset, og jeg er enig. 40.000 mennesker dør hvert år i Norge. Behovet for graver til de som dør årlig i Norge, legger beslag på mer enn 50 fotballbaner. Det sier seg selv at vi også må ta hensyn til jordvernet, til miljøet. Åse sa blant annet at vi må vektlegge arbeidet med å tilpasse gravplassene til omgivelsene. Det betyr også å ta hensyn til det biologiske mangfoldet, til gress, blomstring og til de estetiske kvalitetene. Gravplassen skal utformes med respekt for de døde og med stor plass for de levende! avsluttet Åse Skrøvset.
Trond Knapp Hansen fra NIBO har lært meg mye nytt om jord og jordsmonn og mer enn jeg visste fra før . Dette var et meget interessant foredrag fra en forsker som visste hva han snakket om, men som også evnet å formidle sine kunnskaper på en enkel og lettfattelig måte. Her fikk vi med oss begreper som:
• Porestørrelsesfordeling • Mikrobiell flora • Tørketolerant undervegetasjon • Aerobe prosesser • Naturlig dreneringsgrad Oppsummert: Oksygentilførsel er avgjørende, også for det som er under gressmatta!
Landskapsarkitekt Anne Irgens fra Norconsult har tatt oss inn i gravplassen som et vakkert rom i landskapet. Det gjorde hun ved hjelp av illustrerende og vakre bilder fra gravplasser fra mange steder i Norge. Jeg merket meg at hun sa: «De som jobber på gravplassen har mye kunnskap og må være med i planleggingen».
I tillegg sa hun: «Ikke alt som er praktisk er vakkert». Jeg fikk også med meg: «Gravplass med paraply og håndkrem». Og sist, men ikke minst: «Vi må lære oss å bryte vanens blikk!» sa Anne Irgens Nærmest som en oppfølger til Irgens har vi blitt utfordret til å tenke nytt både om gravformer og gravplassens rolle. Samfunnet endrer seg og gravskikkene også. Dette er en utfordring for så vel gravplassmyndighet og for kirken, begravelsesbyråene og andre aktører. Rannveig Søndergaard Holm og Ine Wegner Tollefsen bidro med interessante perspektiv inn i dette. De snakket om gravplass og park i kombinasjon og var ikke redd for at kombinasjonene, kontrastene og variasjonene kunne skape friksjon. De elipseformede gravplassene i Lørenskog fenget oss alle.
Inghild Hareide Hansen og Anne Irgens presenterte navnede minnelunder i Bergen, nærmere bestemt fra Storetveit kirkegård og fra Fyllingsdalen. Her ble det også temperatur og diskusjon om hva som er kunst og hva som er installasjon. Jeg humret over utsagnet:
«Slengbukser fra 70-tallet varer ikke til evig tid!»
Bjørn Embrén fra Stockholm gjorde at vi spisset ører når han trakk oss inn i temaet om plantevekst og biokull. Bjørn kunne ha snakket om dette i timevis, og vi hadde lyttet like interessert. Bra at han blir invitert til å komme igjen ved neste korsvei... Så reiste vi rundt på gravplasser i Fredrikstad for å se og lære. Der forsøkte vi også å krydre befaringene med lokal musikk fremført av våre dyktige kantorer og en fløytespillende kirketjener på krigskirkegården.
Og i dag lærte vi mer om planter for norske forhold. Renate Nyrud og vår egen parksjef i Fredrikstad; Inger Hilmersen var konkrete og jordnære i sin formidling om dette.
Målsettingen med disse dagene har ikke vært å finne et endelig svar eller en fasit for verken livet eller døden. Målsettingen har vært å formidle kunnskap, utvide blikkfeltet og styrke engasjementet for hva gravplassforvaltning er og kan være. Det handler opplagt om døden og gravplassen, men like mye om livet her og nå. Om miljø og bærekraft! Om fremtiden!
Kanskje har disse dagene gitt oss noen utsiktspunkt og ny kunnskap om det vi arbeider med til daglig? Kanskje har vi fått nye glimt eller innsyn som har gitt oss nye perspektiv? Kanskje har vi knyttet nye kontakter og blitt kjent med noen mennesker vi ikke har truffet før og som kan bli viktige for oss i fortsettelsen... OK. Nå skal vi hjem.
«Syng meg hjem!» sa Bjørnson. Hans Børli, skogsarbeideren og dikteren fra Eidskog sier det på følgende måte:
«Syng liv i ditt liv før du går».
Og det skal vi nå gjøre ved hjelp av Tove Janson og hennes vidunderlige høstvise. Domkantor Tore Erik Mohn er med oss på klaveret.
Og helt til slutt: Inge Eidsvåg siterte den svenske dikteren Per Olov Enquist i sitt innledningsforedrag. Her er det samme sitatet lagt inn i en refleksjon mellom Snoopy og Baltus:
Takk skal dere ha! Alle andre dager skal vi altså ikke dø, vi skal leve!
Vel hjem!
"Slengbukser fra 70-tallet varer ikke til evig tid.
(Anne Irgens)"
Utvider Blomreina gravplass i Førde
Pengemangel gjer at berre halvparten av det nye gravfeltet blir bygd ut, men det er nok til å fylle lovkravet om ledige plassar.
- Det er skummelt å ligge på etterskot med utbygginga av gravplass, sa tidlegare dagleg leiar i Førde kyrkjelege fellesråd sommaren 2016. Gravplassen var allereie full, men det var ikkje løyvd pengar til å gjere klart det neste planlagde gravfeltet. - Ut frå økonomiplanen ser det ut til at utvidinga er sett på ubestemt utsetting, og det går ikkje med tanke på forvaltninga av gravplassar, sa Etnestad den gongen.
I dag er det berre 80-90 ledige plassar for kistegraver og 17 ledige for urner, men kommunen har sett av midlar som gjer at delar av utvidinga kjem på plass. I denne runden er det berre halve gravfelt i byggetrinn to som blir bygd.
Entreprenøren har begynt arbeidet. Mykje skal vere klart i november, men noko arbeid må gjerast til våren. Utvidinga gir 484 nye kistegravstadar og 22 nye urneplassar. Inger Hageberg Øvrebø vart tilsett som ny dagleg leiar for fellesrådet i vår. Ho seier at utvidinga likevel vil gjere at kommunen held seg innanfor kravet på tre prosent av innbyggartalet. Kravet svarar til 390 ledige gravar rekna ut frå eit innbyggartal på 13.000.
Kilde: Firda
HØSTVISA
Vägen hem var mycket lång och ingen har jag mött, nu blir kvällarna kyliga och sena.
Kom trösta mej en smula, för nu är jag ganska trött, och med ens så förfärligt allena.
Jag märkte aldrig förut, att mörkret är så stort, går och tänker på allt det där man borde. Det är så mycket saker jag skulle sagt och gjort, och det är så väldigt lite jag gjorde.
Skynda dej älskade, skynda att älska, dagarna mörknar minut för minut. Tänd våra ljus, det är nära till natten, snart är den blommande sommaren slut.
Jag letar efter nånting som vi kanske glömde bort och som du kunde hjälpa mej att finna.
En sommar går förbi, den är alltid lika kort, den är drömmen om det man kunnat vinna. Du kommer kanske nångång, förr'n skymningen blir blå innan ängarna är torra och tomma. Kanske hittar vi varann, kanske hittar vi då på något sätt att få allting att blomma.
Skynda dej älskade, skynda att älska, dagarna mörknar minut för minut. Tänd våra ljus, det är nära till natten, snart är den blommande sommaren slut.
Nu blåser storm därute och stänger sommarns dörr, det är för sent för att undra och leta.
Jag älskar kanske mindre än vad jag gjorde förr men mer än du nånsin får veta.
Nu ser vi alla fyrar kring höstens långa kust och hör vågorna villsamma vandra.
En enda sak är viktig och det är hjärtats lust och att få vara samman med varandra.
Skynda dej älskade, skynda att älska, dagarna mörknar minut för minut. Tänd våra ljus, det är nära till natten, snart är den blommande sommaren slut.
Les opprinnelig artikkel«O reise! Reise! Det er dog den lykkeligste Lod! Og derfor reise vi også Alle; Alt reiser i det hele Univers! Selv den fattige Mand eier Tankens vingende hest, og bliver den svag og gammel, tager Døden ham med paa Reisen, den store Reise, vi Alle reise. Bølgerne rulle fra Kyst til Kyst; Skyerne seile hen ad den store Himmel og Fuglen flyver med over Mark og Enge. Vi reise Alle, selv de Døde i deres Grave flyve med Jorden rundt om Solen.»
Vakrere ord om å reise og om dødens reise kan vi knapt få med oss før vi nå bryter opp og reiser hjem etter tre innholdsrike og spennende fagdager i Fredrikstad:
«Vi reise Alle, selv de Døde i deres Grave flyve med Jorden rundt om Solen.»
Tirsdag, 4. september - for tre dager siden, kom vi hit til Fredrikstad fra ulike kanter av landet, via ulike veier, og med ulike forventninger.
Her - midt i Fredrikstad - har vi alle oppholdt oss i det samme «veikryss». Herfra skal vi snart reise hjem til hvert vårt sted, til ulike kanter og via ulike veier... Herfra går det stier til nye valg og muligheter i alle himmelretninger.
Når vi står ved et oppbrudd og en avreise etter å ha hatt døden og gravplassen som tema i tre dager til ende, kan vi kanskje spørre oss om det ikke snart er nok nå. Dette med døden og gravplassen er da ikke særlig oppmuntrende vil noen si.
Jo, sier vår første innleder Inge Eidsvåg:
«Skal vi snakke sant om livet, må vi snakke sant om døden». Og:
«Skal vi snakke sant om døden, må vi snakke sant om livet.»
Så enkelt og lettfattelig, men samtidig så utfordrende for oss alle. Jeg tenker dette utsagnet egner seg godt til å oppsummere tre dager med fagkonferanse i Fredrikstad.
Tidlig i vår var jeg så lettsindig og naiv at jeg tok på meg oppdraget med å oppsummere og avslutte denne konferansen. Etter tre smekkfulle dager med spennende og ulike tema vil jeg forsøke å trekke noen linjer og gi dere noen glimt fra innholdsrike fagdager:
Vi som jobber innen gravferdsforvaltning og på gravplassen eller med virksomhet som har tilknytning til dette, vet muligens bedre enn de fleste: I døden er vi alle like. I dette perspektivet ligger også et menneskesyn gjemt. Dette menneskesynet er forankret i så vel humanisme som kristendom.
Og det er dette menneskesynet vi som arbeider med gravplass er satt til å forvalte.
Jord, planter, porøsitet, gravminner og overflatevann, ja vel, men alle disse tema kan faktisk best forstås under den tittel som Inge Eidsvåg hadde for sitt foredrag:
Døden. Livets følgesvenn
Eidsvåg skriver i sin bok om samme tema:
«Når vi hver dag lever så godt vi kan, da overvinner vi døden. Helt til vi ikke gjør det lenger.»
Dødens realitet fremmer også refleksjon og tanker om mening med livet. Ja, hevder Eidsvåg; vi mennesker er de eneste skapninger som vet at vi skal dø. Denne innsikten gjør livet dyrebart, intensiverer det og viser oss forskjellen mellom viktig og uviktig. Døden blir et prisme. En av Eidsvågs litterære kilder, Frans Kafka uttrykte:
«Jeg har en fryktelig angst for å dø, fordi jeg ikke har levet».
Eller som Ingvar Moe skrev i et dikt:
«Me ska leva så kort og vara daue så skrekkeleg lengje.»
Åse Skrøvset fikk hovedoverskriften for fagdagene og formidlet verdifull kunnskap om bærekraftige gravplasser. Et moteord vil mange kanskje si. Trenger vi dette begrepet i vår sammenheng?
Ja, sier Skrøvset, og jeg er enig. 40.000 mennesker dør hvert år i Norge. Behovet for graver til de som dør årlig i Norge, legger beslag på mer enn 50 fotballbaner. Det sier seg selv at vi også må ta hensyn til jordvernet, til miljøet. Åse sa blant annet at vi må vektlegge arbeidet med å tilpasse gravplassene til omgivelsene. Det betyr også å ta hensyn til det biologiske mangfoldet, til gress, blomstring og til de estetiske kvalitetene. Gravplassen skal utformes med respekt for de døde og med stor plass for de levende! avsluttet Åse Skrøvset.
Trond Knapp Hansen fra NIBO har lært meg mye nytt om jord og jordsmonn og mer enn jeg visste fra før . Dette var et meget interessant foredrag fra en forsker som visste hva han snakket om, men som også evnet å formidle sine kunnskaper på en enkel og lettfattelig måte. Her fikk vi med oss begreper som:
• Porestørrelsesfordeling • Mikrobiell flora • Tørketolerant undervegetasjon • Aerobe prosesser • Naturlig dreneringsgrad Oppsummert: Oksygentilførsel er avgjørende, også for det som er under gressmatta!
Landskapsarkitekt Anne Irgens fra Norconsult har tatt oss inn i gravplassen som et vakkert rom i landskapet. Det gjorde hun ved hjelp av illustrerende og vakre bilder fra gravplasser fra mange steder i Norge. Jeg merket meg at hun sa: «De som jobber på gravplassen har mye kunnskap og må være med i planleggingen».
I tillegg sa hun: «Ikke alt som er praktisk er vakkert». Jeg fikk også med meg: «Gravplass med paraply og håndkrem». Og sist, men ikke minst: «Vi må lære oss å bryte vanens blikk!» sa Anne Irgens Nærmest som en oppfølger til Irgens har vi blitt utfordret til å tenke nytt både om gravformer og gravplassens rolle. Samfunnet endrer seg og gravskikkene også. Dette er en utfordring for så vel gravplassmyndighet og for kirken, begravelsesbyråene og andre aktører. Rannveig Søndergaard Holm og Ine Wegner Tollefsen bidro med interessante perspektiv inn i dette. De snakket om gravplass og park i kombinasjon og var ikke redd for at kombinasjonene, kontrastene og variasjonene kunne skape friksjon. De elipseformede gravplassene i Lørenskog fenget oss alle.
Inghild Hareide Hansen og Anne Irgens presenterte navnede minnelunder i Bergen, nærmere bestemt fra Storetveit kirkegård og fra Fyllingsdalen. Her ble det også temperatur og diskusjon om hva som er kunst og hva som er installasjon. Jeg humret over utsagnet:
«Slengbukser fra 70-tallet varer ikke til evig tid!»
Bjørn Embrén fra Stockholm gjorde at vi spisset ører når han trakk oss inn i temaet om plantevekst og biokull. Bjørn kunne ha snakket om dette i timevis, og vi hadde lyttet like interessert. Bra at han blir invitert til å komme igjen ved neste korsvei... Så reiste vi rundt på gravplasser i Fredrikstad for å se og lære. Der forsøkte vi også å krydre befaringene med lokal musikk fremført av våre dyktige kantorer og en fløytespillende kirketjener på krigskirkegården.
Og i dag lærte vi mer om planter for norske forhold. Renate Nyrud og vår egen parksjef i Fredrikstad; Inger Hilmersen var konkrete og jordnære i sin formidling om dette.
Målsettingen med disse dagene har ikke vært å finne et endelig svar eller en fasit for verken livet eller døden. Målsettingen har vært å formidle kunnskap, utvide blikkfeltet og styrke engasjementet for hva gravplassforvaltning er og kan være. Det handler opplagt om døden og gravplassen, men like mye om livet her og nå. Om miljø og bærekraft! Om fremtiden!
Kanskje har disse dagene gitt oss noen utsiktspunkt og ny kunnskap om det vi arbeider med til daglig? Kanskje har vi fått nye glimt eller innsyn som har gitt oss nye perspektiv? Kanskje har vi knyttet nye kontakter og blitt kjent med noen mennesker vi ikke har truffet før og som kan bli viktige for oss i fortsettelsen... OK. Nå skal vi hjem.
«Syng meg hjem!» sa Bjørnson. Hans Børli, skogsarbeideren og dikteren fra Eidskog sier det på følgende måte:
«Syng liv i ditt liv før du går».
Og det skal vi nå gjøre ved hjelp av Tove Janson og hennes vidunderlige høstvise. Domkantor Tore Erik Mohn er med oss på klaveret.
Og helt til slutt: Inge Eidsvåg siterte den svenske dikteren Per Olov Enquist i sitt innledningsforedrag. Her er det samme sitatet lagt inn i en refleksjon mellom Snoopy og Baltus:
Takk skal dere ha! Alle andre dager skal vi altså ikke dø, vi skal leve!
Vel hjem!
"Slengbukser fra 70-tallet varer ikke til evig tid.
(Anne Irgens)"
Utvider Blomreina gravplass i Førde
Pengemangel gjer at berre halvparten av det nye gravfeltet blir bygd ut, men det er nok til å fylle lovkravet om ledige plassar.
- Det er skummelt å ligge på etterskot med utbygginga av gravplass, sa tidlegare dagleg leiar i Førde kyrkjelege fellesråd sommaren 2016. Gravplassen var allereie full, men det var ikkje løyvd pengar til å gjere klart det neste planlagde gravfeltet. - Ut frå økonomiplanen ser det ut til at utvidinga er sett på ubestemt utsetting, og det går ikkje med tanke på forvaltninga av gravplassar, sa Etnestad den gongen.
I dag er det berre 80-90 ledige plassar for kistegraver og 17 ledige for urner, men kommunen har sett av midlar som gjer at delar av utvidinga kjem på plass. I denne runden er det berre halve gravfelt i byggetrinn to som blir bygd.
Entreprenøren har begynt arbeidet. Mykje skal vere klart i november, men noko arbeid må gjerast til våren. Utvidinga gir 484 nye kistegravstadar og 22 nye urneplassar. Inger Hageberg Øvrebø vart tilsett som ny dagleg leiar for fellesrådet i vår. Ho seier at utvidinga likevel vil gjere at kommunen held seg innanfor kravet på tre prosent av innbyggartalet. Kravet svarar til 390 ledige gravar rekna ut frå eit innbyggartal på 13.000.
Kilde: Firda
HØSTVISA
Vägen hem var mycket lång och ingen har jag mött, nu blir kvällarna kyliga och sena.
Kom trösta mej en smula, för nu är jag ganska trött, och med ens så förfärligt allena.
Jag märkte aldrig förut, att mörkret är så stort, går och tänker på allt det där man borde. Det är så mycket saker jag skulle sagt och gjort, och det är så väldigt lite jag gjorde.
Skynda dej älskade, skynda att älska, dagarna mörknar minut för minut. Tänd våra ljus, det är nära till natten, snart är den blommande sommaren slut.
Jag letar efter nånting som vi kanske glömde bort och som du kunde hjälpa mej att finna.
En sommar går förbi, den är alltid lika kort, den är drömmen om det man kunnat vinna. Du kommer kanske nångång, förr'n skymningen blir blå innan ängarna är torra och tomma. Kanske hittar vi varann, kanske hittar vi då på något sätt att få allting att blomma.
Skynda dej älskade, skynda att älska, dagarna mörknar minut för minut. Tänd våra ljus, det är nära till natten, snart är den blommande sommaren slut.
Nu blåser storm därute och stänger sommarns dörr, det är för sent för att undra och leta.
Jag älskar kanske mindre än vad jag gjorde förr men mer än du nånsin får veta.
Nu ser vi alla fyrar kring höstens långa kust och hör vågorna villsamma vandra.
En enda sak är viktig och det är hjärtats lust och att få vara samman med varandra.
Skynda dej älskade, skynda att älska, dagarna mörknar minut för minut. Tänd våra ljus, det är nära till natten, snart är den blommande sommaren slut.
