Dagen før, da hun var hjemme for å se til pus, hadde hun altså fotet seg forsiktig ned i kjelleren og fryseskapet, hentet frem kaken og tatt med tilbake til sykehuset for å glede meg.
Sjøl klarte hun bare å svelge en liten bit.
En omtenksom kraftanstrengelse for å overraske meg.
Neste søndag var hun borte.
13. februar. Nøtterøy, hos Mona.
Støttet av et palliativt team som skulle komme innom daglig skulle jeg bo sammen med henne i tida framover, til den dagen hun ble så dårlig at hun måtte innlegges.
TAKK OG FARVEL HÅR: 2013 var året Mona fikk diagnosen.
ALENE: Tunge tanker ble en del av hverdagen. Bildet er fra 2013.
Den dagen skulle komme fortere enn vi ante: Denne første dagen i vårt samboerskap skulle også bli den siste.
Dagen og kvelden ble merkelig, uforutsigbar, rar.
Mona var skrevet ut fra sykehuset kvelden før. Tidlig på morgenen teksta jeg Mona og spurte hvordan det gikk. Litt merkelig, egentlig, ingen av oss var kjent som morgenfugler, akkurat.
Klokken. 06.56 fikk jeg en sms fra Mona. Den siste, og som jeg ikke sletter:
Torsdag formiddag.
Jeg dro hjem til henne i 10-11-tida. Vi leste aviser, preika om det vi leste, spiste formiddagsmat. Alt var vanlig og kjent.
Utpå ettermiddagen ble jeg vàr at hun satt ved skrivebordet og flyttet på papirer, uten mål og mening, så det ut for. - Hva gjør du? spurte jeg. Et nølende svar: - Ne-ei Leite etter Så sa hun ikke mer.
Jeg foreslo hun skulle sette seg i sofaen og slappe av litt, og hun satte seg med bena oppi sofaen. Hun satt med veldig rak rygg, stirret rett ut i lufta, litt søvngjengeraktig, slo det meg. Men etter noen minutter slappet hun av, og vi snakket litt om hva vi skulle lage til middag, hva pus skulle få og hva hunden skulle få.
Stundevis var hun klar, oppegående og velformulert, stundevis viste hun en slags barnlig hjelpeløshet (ikke barnslig), smilte litt, var vanskelig å få skikkelig kontakt med, snakke med. Forvirret og fraværende. Eller bare tankefull? Det var akkurat som om hun ikke husket hva hun skulle gjøre, hun virket så hjelpeløs. Som et barn.
Min egen forvirring foregikk på et annet plan: Fordi jeg trengte noen som kanskje kunne se det samme som meg, se at noe var galt, at dette var ikke den Mona vi kjente, sa jeg til henne at jeg ville hente vertsfolket.
Mona ble rasende, og ga i klartekst uttrykk for at dét ville hun ikke ha noe av; «Det skal du fa'an ikke!» nesten ropte hun. Jeg ble stum. Mona var ikke en som bannet, så jeg sto nesten og måpte. Samtidig virket hun jo i det øyeblikket helt klar, og jeg ble opprådd igjen. Det var jo forståelig at hun brølte hvis hun mente jeg var helt på jordet, hvis hun var som hun pleide å være.
Klart hun ble sint, da. Eller?
Jeg tok sjansen på å ringe vertskapet likevel. Verten kom ned, sto i ytterdøra og så inn til Mona som satt på do, en meter fra ham. Trusene på knærne.
- Går det bra med deg, Mona?
Dette barnlige smilet igjen:
- Ja, det går helt fint.
- Ok, sa han, og gikk.
Ok? Mente han det var ok at hvem som helst kunne stå i åpen dør mens hun satt halvt avkledd på do? Det var vel et snarere et tegn på at ting ikke var som de skulle. Den Mona jeg kjente ville aldri tillatt noe sånt.
Jeg begynte å trave rundt i leiligheta igjen. Hunden hadde lagt seg i buret og fulgte forundret med.
Fem timer senere.
Jeg bestemte meg. Dette var ikke som det skulle være. Og selv om jeg var redd for å overreagere, misforstå, være dum og ta feil, gikk jeg i all stillhet ut på verandaen for å ringe sykehuset. Men jeg slet med å forklare, ga halve setninger, hoppet hit og dit når jeg skulle gi eksempler på det som virket «rart», jeg hadde ikke pust, hadde tårer som sprengte på, angst, redsel, sorg - gud veit. Jenta mi.
Jeg ble satt over fra den ene til den andre, og til slutt tilbake til vakthavende sykepleier. Av stemmen hennes mente jeg å kunne høre at hun syns jeg pratet tøv, rett og slett. Men hun fant ut hun skulle snakke med legevaktlegen, som så skulle ringe meg tilbake.
Da legen endelig ringte, fikk jeg fortsatt ikke forklart tydelig nok hva som foregikk - ikke før jeg spurte om de ikke kunne ta kontakt med hennes «kreftlege».
