Det er alvorlig å komme med grove påstander uten å dokumentere dem, og deretter trekke seg tilbake og nekte å svare på kritiske spørsmål. I sin omtale av NRK-dokumentaren «Prosjekt sløseri», viser likevel flere av landets viktigste kunst- og kulturaviser forståelse for denne typen sabotasje av det offentlige ordskiftet
«Prosjekt sløseri» ble lansert under Arendalsuka og på NRK1 i august. Filmen følger samarbeidet mellom Facebook-fenomenet Sløseriombudsmannen og kunstner Morten Traavik om sceneforestillingen Sløserikommisjonen.
Filmen fikk mye oppmerksomhet, og ble anmeldt, kritisert og debattert i en rekke medier. Det er bra. Vi ønsker likevel å trekke frem noen prinsipielle sider ved enkelte av tilbakemeldingene, som vi mener har særlig pressefaglig interesse.
Sløseriombudsmannen Are Søbergs Facebook-side har fått mye oppmerksomhet de siste årene. Han har latterliggjort utallige kunstprosjekter som er finansiert med penger fra det offentlige. Hans konklusjon er kort oppsummert at dette er sløseri med skattebetalernes penger. «Prosjekt sløseri» er likevel mer enn en film om kunst og penger.
Fagforbundet Norske Dansekunstnere representerer mange av kunstnerne som Sløseriombudsmannen har hengt ut. Deres leder gikk i fjor ut i NRK Kveldsnytt og fortalte at hennes medlemmer hadde mottatt drapstrusler, fått hakekors malt på døra, blitt truet med voldtekt, og utsatt for andre grove trusler. Det ble gitt inntrykk av at det var Sløseriombudsmannens følgere som stod bak dette. Dette var en dramatisk vending i historien om Sløseriombudsmannen.
Et viktig spørsmål i arbeidet med filmen «Prosjekt sløseri» var derfor å undersøke truslene som fagforbundet Norske Dansekunstnere hadde fortalt om. Da filmskaperne kontaktet de tillitsvalgte i Norske Dansekunstnere, ble de informert av forbundet om et styrevedtak fra 3. mars 2022 der det var besluttet at forbundet ikke ønsket å stille opp i filmen:
«I overenstemmelse med kapasiteten og ressursene til organisasjonen for den kommende perioden, kan en deltagelse i den forespurte dokumentaren ikke prioriteres.» Da det ble etterlyst dokumentasjon på trussel-påstandene som var blitt fremsatt på NRK, ble ikke henvendelsene besvart.
Fagforbundets manglende vilje til å dokumentere egne trussel-påstander er viet betydelig plass i filmen. Det er det flere av kritikerne som trekker frem som et problem ved selve filmen.
Klassekampens filmanmelder skriver: «Kunstnarane som har hevda å bli trakasserte og truga av både Søberg og Traaviks verksemd, blir ikkje tilkjent truverd eller ei røyst i filmen. Dette er høgst problematisk.» Morgenbladets kritiker skriver at «Prosjekt sløseri» er «ensidig, ufullstendig og forenklet». Anmelder på Scenekunst.no skriver at hun ikke har problemer med å forstå hvorfor organisasjonen Norske Dansekunstnere har takket nei til å delta i filmen. «I et landskap der man opplever at det man lever for - og av - gang på gang blir latterliggjort, er det ikke rart at man mangler tillit til hvordan man vil bli fremstilt.»
Etter vårt syn er det uheldig at Norske Dansekunstneres strategi på denne måten blir «frikjent» i noen av landets viktigste kunst- og kulturaviser. Disse redaktørstyrte mediene støtter dermed - mer eller mindre bevisst - opp om denne form for undergraving av den offentlige debatten.
Det er alvorlig å komme med grove påstander uten å dokumentere dem, og deretter trekke seg tilbake og nekte å svare på kritiske spørsmål. Dette er strategier vi som redaktører og journalister, allmennkringkastere og mediehus bør være bevisst på.
I stedet for å «ha forståelse» for at slike strategier brukes, bør vi snarere påpeke når de misbrukes til å hemme viktige kunst-, kultur- og samfunnsdebatter.
Image-text:
Dokumentarfilmen «Prosjekt sløseri» ble vist på NRK1 i august.
Foto: NRK
