Fagpressenytt

Der spiller han Will, en ung mann som prater Harvard-studenter i senk om økonomisk historie på bar for å imponere damene, for deretter å løse kjærestens biologi-innlevering i en håndvending.
Enestående i seg selv, men der han er virkelig enestående, ifølge filmens narrativ, er som matematiker. Will er vaktmester på MIT (Massachusetts Institute of Technology) og blir oppdaget idet han løser et avansert matematisk problem som skulle utfordre studentene.
90-tallssynder
– Jeg har så mange meninger om den filmen, utbryter Jo Røislien allerede før vi har funnet et sted å sitte. Og så er han i gang.
Røislien er professor i matematisk statistikk ved Universitetet i Stavanger og er glad i matematikk på TV. Men før vi kommer så langt, må han lufte litt frustrasjon over hvordan kvinnelige studenter behandles i filmen. Der er ikke engang Will særlig enestående.
– Det er en ganske kjip måte å omtale kvinner på. Det er et par andre filmer også som jeg og kona syntes var så gode, og så ser vi dem igjen og tenker:
«Shit, var det sånn vi behandlet folk på 90-tallet?» Metoo trengtes helt åpenbart, åpner Røislien. Good Will Hunting Manus: Matt Damon og Ben Affleck Drama, USA 1998 På neste innpust kommer neste frustrasjon, som er at Will ikke bare er et mattegeni, men at han også skyter kunnskapstette innertiere når det gjelder både økonomi, juss og kunsthistorie.
– Denne guttungen kan tydeligvis alt om alt. Men ingen kan alt om alt, sier Røislien.
– Det blir bare for mye. Fagfeltene er også for forskjellige til at kunnskap på det ene feltet kan hjelpe deg i det andre. Skal du være god i historie, må du lese tusenvis av sider. Skal du være god i matematikk, trenger du ikke les