Fagpressenytt

Av alle mine søndagsopplevelser fra barndommen er dette det jeg husker best: Å sitte i kirka, høre pappa holde preken, kjenne varmen fra broren min på høyre side og mamma på venstre. Kjenne meg lett nummen i rumpa av en kirkebenk uten polstring og en konstruksjon som gjorde det helt umulig å finne en komfortabel hvilestilling. Man måtte bedrive konstant aktivering av kjernemuskulaturen for å unngå å skli av. Det var kjedelig.

Jeg har rike kroppsminner av den kjedsomheten. Den vidunderlige kjedsomheten. Det er når du har kjeda deg hardt, at du kjenner hvor godt det er å bli aktivert, stimulert og gira.
Knappheten er i slekt med kjedsomheten. Knapphet. Den faktiske dype erkjennelsen av at vi må klare oss med det vi har. Vi har ikke mer, og vi kan ikke skaffe noe heller. Det er en opplevelse de fleste av oss sjelden har. Det er en av de tingene som gjør at jeg elsker å pakke en sekk og stikke til fjells. Der kan jeg ikke få noe levert på døra. Der er det ikke mulig å svinge innom og plukke opp noe. Jeg må klare meg med det jeg har. Det er når du har kjent knappheten at du blir tilfreds av overfloden.

Jeg tror på knapphet og kjedsomhet.

Jeg tror på pausa.