Fagpressenytt

Min afrikanske humanistreise startet i Uganda. I løpet av knapt tre måneder reiste jeg gjennom sju land i det østlige og sørlige Afrika - Uganda, Rwanda, Kenya, Tanzania, Malawi, Botswana og Sør-Afrika. Der besøkte jeg humanistiske søsterorganisasjoner og intervjuet humanister, ateister og fritenkere til min podcast Babelfish.
Det er ikke lett å leve som ikke-troende i Afrika. Religion gjennomsyrer dagligliv og politikk i de fleste land. Stammetilhørighet og religion betyr alt; det har betydning for fellesskapene du er del av, hva slags arbeid du kan få og hvem du kan gjøre forretninger med.
I disse landene er de fleste kristne, og det er kirker på nesten hvert gatehjørne. Likevel er de ikke kristne på samme vis som i Norden. De første misjonærene dukket først opp for få hundreår siden, og siden har de fortsatt å strømme til. Samtidig er kristendommen blitt tett knyttet til troen på trolldom, det er ingen motsetning mellom å tro på Jesus og å tro på hekseri som noe reelt.
Trolldomstroen gir seg flere groteske utslag. Som forestillingen om at kroppene til mennesker med albinisme innehar magiske krefter man kan bruke til å oppnå rikdom og berømmelse; de drepes og lemmene deres brukes i magiske ritualer.
De fleste kristne trosretninger er til stede, og særlig er vekkelseskristendom på frammarsj. Karismatiske predikanter tjener enorme summer på sine fattige tilhengere, som mer enn gjerne donerer pengene sine til dem. De bor i overdådige villaer, har store biler og privatfly, mens tilhengerne bor i slummen og håper på å bli velsignet.
Står du offentlig fram som ikke-troende her mener mange at du tilber djevelen. Du betraktes som utskudd og et dårlig menneske uten moral og etikk. De fleste synes det er mer forståelig at du tilhører en annen religion enn at du overhodet ikke har noen tro. Det er nærmest umulig for folk å forstå.
Ikke-troende er er redde for å bli utstøtt av familie og miste venner hvis de står frem. Det har mange av dem jeg har møtt på min reise opplevd. Andre venter fortsatt med å fortelle det til andre enn sine mest fortrolige, fordi de er redde for konsekvensene.

UGANDA
Likevel finnes det noen markante offentlige stemmer i flere av landene jeg besøkte, som i Uganda, mitt første afrikanske reisemål. Her møtte jeg Kato Mukasa, en advokat som inntil for ikke lenge siden satt som styremedlem i Humanists International. Han koordinerer de humanistiske organisasjonene i Uganda, er selv leder for en av dem og driver dessuten en av flere humanistiske skoler som finnes her.
Kato hadde en kristen oppvekst, men mistet tidlig troen - ikke minst på grunn av volden han opplevde fra katolske lærere. I oppveksten leste han mange bøker, fordi faren arbeidet i tilknytning til en bokhandel. Voltaires Dictionnaire philosophique (1764), med kritisk gjennomgang av den katolske kirke, jødedom, islam osv. gjorde inntrykk på ham.
Kato har fått merke på kroppen de konsekvenser det kan få å delta som ikke-troende i den offentlige debatten. Uganda er et særlig homofobisk land, der parlamentet atter en gang arbeider for å forby homofili - til tross for at det strider mot landets egen forfatning, som er sekulær, moderne og basert på menneskerettighetene. Da ugandiske humanister for noen år tilbake gikk ut med støtte til LHBT-personers rettigheter, førte det til at kontorene i Kampala ble angrepet og rasert. Kato opplevde også at mobben troppet opp hjemme hos ham. Selv var han heldigvis ikke hjemme; det eneste som ble brent og ramponert var bilen hans.
Uganda har imponerende nok omkring ti humanistiske organisasjonen, i ulike regioner og knyttet til ulike personer. Flere av dem driver egne skoler, for i Uganda går de fleste skolebarn på skoler gjennomsyret av en bestemt religiøs retning, for eksempel pinsebevegelsen. De humanistiske skolene er opprettet for å skape en motvekt, og for å tilby en sekulær utdanning uten indoktrinering til en bestemt tro.
Uganda er det landet der jeg møter flest humanister, og de fleste av dem forteller om ensomheten de opplevde i sin oppvekst. De trodde de var alene om å være i tvil om troen eller ikke å tro. De fleste opplevde at det ikke måtte stilles spørsmål ved religionen, og derfor var de tause i årevis. Inntil de en dag via sosiale medier oppdaget at det var andre som dem selv! Her finner de et fellesskap de kan føle seg hjemme i.

Don, som bare vil kjennes ved fornavnet, er en av dem som er veldig aktiv på sosiale medier. Han har etablert en gruppe på Whatsapp, for å fremme en åpen og fordomsfri debatt. Her deltar mange som holder sin ikke-tro skjult for sine nærmeste. De søker fellesskapet med likesinnede online.

Mange av de ugandiske humanistene er unge, og en av dem er Viola Namyalo, som er min guide i Kampala. Hun er også leder for den afrikanske gruppen i Young Humanists International. Hun vokste opp i slummen, og er den første fra sin grunnskole som har tatt videregående utdanning. I dag gir Viola tilbake til lokalsamfunnet sitt gjennom HALEA-arbeid i slummen. For eksempel driver hun kurs for unge kvinner, der de lærer å sy sine egne gjenbruks-sanitetsbind. Det høres kanskje banalt ut for oss, som bare stikker innom supermarkedet. Men når det er hardt å skaffe penger til mat, er ikke bind noe som kan prioriteres.
Viola er dessuten en av de første utdannede humanistiske «celebranter» (seremonileder/vigsler/ gravferdstaler) i hele det østlige Afrika. De ble uteksaminert i januar 2019. Håpet blant humanistene er at både det humanitære arbeidet, de humanistiske skolene og de humanistiske seremoniene vil vise omverdenene at humanister ikke er dårlige mennesker og djevletilbedere. Og de er rett og slett optimistiske og tror at stadig flere vil komme ut som ikke troende, til tross for de ekstremreligiøse omgivelsene.

RWANDA
Så langt er utviklingen ikke kommet i nabolandet Rwanda, som fortsatt er dypt preget av folkemordet for drøyt 25 år siden. Her finnes bare én enkelt humanistorganisasjon, som ennå ikk