Hva er bakgrunnen for alt dette?
1/3 av fondet gikk til universitetet i 142 år
Vi får starte med begynnelsen. Eiendommene ble gitt til den katolske kirke i middelalderen trolig i håp om at skjærsildens pinsler skulle bli noe mindre uutholdelige, eller i håp om tilgivelse for synder og et evig liv i himmelen. Bønder og fiskere bygget lokale kirker og storfolk ga jordeiendom og gårdsbruk som presten disponerte.
Etter reformasjonen på 1530-tallet ble eiendommene konfiskert av Kongen. Den store og verdifulle porteføljen av gårdsbruk, landsbruks- og skogseiendom ble lagt under staten. Inntektene fra de mange prestegårdene ble fortsatt brukt til å lønne prester og finansiere kirkedriften. Så gikk det nesten 300 år. I 1814 vedtok Eidsvollsmennene en egen grunnlovsparagraf (106, nå 116) om at kjøpesummer og inntekter fra eiendommene bare skulle brukes til Geistlighedens Bedste og Oplysningens Fremme.
I 1821 ble Grunnlovens formulering konkretisert inn i en ny lov som sa at 1/3-deler av avkastningen skulle gå til Universitetet i Oslo mens resten skulle gå til det såkalte Oplysningsvæsenets Understøttelsesfond. Fondet skulle ifølge loven brukes til skoler, lønn og pensjon til prester og lærere, og til enkelte allmennyttige og opplysningsfremmende tiltak. I 1848 ble dette siste opphevet, og det ble opp til Stortinget bestemme hva pengene skulle gå til.
Formuleringen om at 1/3 av avkastningen skulle gå til Universitetet i Oslo ble imidlertid stående. Universitetet i Oslo beholdt et årlig tilskudd fra 1821 og fram til 1963. Da ble paragrafen som sikret universitetet et tilskudd fjernet i det som ble kalt Loven om endringer i Lovgivningen om de kirkelige fond. I løpet av de 115 årene mellom 1821 og 1963 hadde altså fondet blitt et kirkelig fond, selv om Grunnloven var uendret.
I 1996 ble kirkens enerett på fondet fullendt gjennom Lov om Opplysningsvesenets fond der det blant annet står i paragraf to at fondet skal komme Den norske kirke til gode.
Det er denne loven som fortsatt styrer forvaltningen av fondet, sammen med Grunnlovens 116 som den dag i dag sier at pengene bare skal gå til geistlighetens beste og opplysningens fremme.
Åpner for at kirken får alt uten betingelser
Men nå skal stat og kirke skilles. Det skal lages en ny lov om kirke, tro og livssyn, og det er nødvendig med et booppgjør. Kulturdepartementet har derfor bedt Justisdepartementets lovavdeling til å utrede hva som skal skje med Opplysningsvesenets fond:
Hvem skal eie Opplysningsvesenets fond?
Hvilke, om noen, restriksjoner skal gjelde for forvaltningen av fondet?
Bør de andre tros- og livssynssamfunnene fortsatt få like mye penger pr. hode som det fondet gir til Den norske kirke pr. kirkemedlem i tråd med prinsippet om likebehandling?
Utredningen ble levert i mars, og ble nylig frigitt for offentlig innsyn. For å gjøre en lang historie kort, Lovavdelingen mener man fullt lovlig kan gjøre følgende:
Den norske kirke kan overta eierskapet til fondet uten betingelser.
Staten kan gi disse milliardverdiene til kirken uten å utbetale tilsvarende til de andre tros- og livssynssamfunnene, selv om Grunnlovens 16 sier at alle tros- og livssynssamfunn skal understøttes på lik linje. Se bildet større
Hvis kirken får Opplysningsvesenets fond av staten uten betingelser, blir kirken en av Norges største grunneiere. Her ser vi OVF-eide Borre prestegård (t.h.) som ligger vakkert til rett ved Borre kirke i Horten, Vestfold. FOTO: Even Gran
Lovavdelingen mener staten eier fondet
Hvordan begrunner så Lovavdelingen dette? Står det ikke ogs
