Hold Pusten
18.12.2023
Alt har en begynnelse. For Norsk Radiografforbund (NRF) startet det hele på et stiftelsesmøte i 1973. Forbundet skulle være partipolitisk uavhengig. Selv om formuleringene har endret seg over tid, har en av grunnpilarene alltid vært partipolitisk uavhengighet.
Min inntreden i NRF var i 1997, da jeg med et knapt flertall ble valgt til forbundsleder. På dette tidspunktet var egne erfaringer fra fagforeningsarbeid relativt små. Riktignok hadde jeg noen år tidligere vært leder av forbundets utdanningskomité, med det resultat at komiteen ble nedlagt. Forslaget om nedlegges kom fra komite selv, basert på misforholdet mellom intensjon, forventninger og tildelte ressurser. I kjølvannet av dette ble også andre komiteer nedlagt, og komiteene gjenoppsto aldri i sin daværende struktur. I ettertid kan man vel trekke den slutning at frivillighetens tid var forbi. Satsing på fag og fagutvikling kunne ikke lenger baseres på frivillighet og personlig engasjement. Ønsket man resultater, måtte også ressurser tildeles.
Som nyvalgt leder gikk jeg inn i gjerningen med friskt mot og et glødende engasjement. Retningen var fremover, og læringskurven var i perioder ganske så bratt. Som ved lønnsoppgjøret i 1998, da vi som forbund endte opp med streik både i Oslo kommune og Kommunenes Sentralforbund (KS), områder der forbundet hadde eget partsforhold. Streiken i Oslo kommune i 1998 ble historisk. Sammen med sykepleierne og jordmødrene fikk vi arbeidsgiver tilbake til forhandlingsbordet, og resultatet ble økte lønnsmidler til våre grupper.
Ved min inntreden som forbundsleder valgte jeg å ikke se meg tilbake. Men i forbindelse med forberedelsene til denne kronikken har jeg derimot søkt tilbake i forbundets historie. Det har vært utrolig interessant å ta et tilbakeblikk i gamle dokumenter, der saker og prosesser avdekkes som jeg ikke hadde anelse om i min tid som forbundsleder. Jeg er imponert over det engasjementet som utspant seg i 1985-86, da NRF i løpet av vel et år hadde tre ledere og forbundsstyrer.
NRF hadde på dette tidspunktet kommet til et punkt der behovet for å bli en selvstendig organisasjon var satt på dagsordenen. Frem til 1.01.1987 var NRF en del av Kommunalansattes Fellesorganisasjon (KFO), underlagt YS som hovedorganisasjon.
Saken om ny hovedorganisasjon avdekket derimot interessemotsetninger i medlemsmassen. Noen ønsket å reforhandle vilkårene for fortsatt samarbeid med KFO, andre mente at tilknytning til LO var det rette, mens en del ønsket å utrede vilkårene for et fremtidig medlemskap i Akademikernes Fellesorganisasjon (AF).
Saken ble et hett tema og ble diskutert på generalforsamlingen i 1985, med det resultat at styret trakk seg. Et nytt styre med Bjørn Hjelmstad som leder overtok. De fikk i oppdrag å utrede og tilrettelegge for innmelding i ny hovedorganisasjon.
Saken ble lagt frem på generalforsamlingen i Fredrikstad våren 1986 uten at en avgjørelse ble tatt. På grunn av heftige diskusjoner om organisasjonstilknytning ble heller ikke ny leder valgt. Styret konstituere seg selv, og satt til det ekstraordinære landsmøte 20. september 1986. Internt i NRF var saken om valg av organisasjonstilknytning så krevende at valgkomiteen hadde lagt frem tre ulike innstillinger på forbundsstyre, et for LO, et for videre samarbeid med KFO og et for innmelding i AF. På det ekstraordinære Landsmøte i 1986 ble AF valgt, og idet valget falt
Gå til medietMin inntreden i NRF var i 1997, da jeg med et knapt flertall ble valgt til forbundsleder. På dette tidspunktet var egne erfaringer fra fagforeningsarbeid relativt små. Riktignok hadde jeg noen år tidligere vært leder av forbundets utdanningskomité, med det resultat at komiteen ble nedlagt. Forslaget om nedlegges kom fra komite selv, basert på misforholdet mellom intensjon, forventninger og tildelte ressurser. I kjølvannet av dette ble også andre komiteer nedlagt, og komiteene gjenoppsto aldri i sin daværende struktur. I ettertid kan man vel trekke den slutning at frivillighetens tid var forbi. Satsing på fag og fagutvikling kunne ikke lenger baseres på frivillighet og personlig engasjement. Ønsket man resultater, måtte også ressurser tildeles.
Som nyvalgt leder gikk jeg inn i gjerningen med friskt mot og et glødende engasjement. Retningen var fremover, og læringskurven var i perioder ganske så bratt. Som ved lønnsoppgjøret i 1998, da vi som forbund endte opp med streik både i Oslo kommune og Kommunenes Sentralforbund (KS), områder der forbundet hadde eget partsforhold. Streiken i Oslo kommune i 1998 ble historisk. Sammen med sykepleierne og jordmødrene fikk vi arbeidsgiver tilbake til forhandlingsbordet, og resultatet ble økte lønnsmidler til våre grupper.
Ved min inntreden som forbundsleder valgte jeg å ikke se meg tilbake. Men i forbindelse med forberedelsene til denne kronikken har jeg derimot søkt tilbake i forbundets historie. Det har vært utrolig interessant å ta et tilbakeblikk i gamle dokumenter, der saker og prosesser avdekkes som jeg ikke hadde anelse om i min tid som forbundsleder. Jeg er imponert over det engasjementet som utspant seg i 1985-86, da NRF i løpet av vel et år hadde tre ledere og forbundsstyrer.
NRF hadde på dette tidspunktet kommet til et punkt der behovet for å bli en selvstendig organisasjon var satt på dagsordenen. Frem til 1.01.1987 var NRF en del av Kommunalansattes Fellesorganisasjon (KFO), underlagt YS som hovedorganisasjon.
Saken om ny hovedorganisasjon avdekket derimot interessemotsetninger i medlemsmassen. Noen ønsket å reforhandle vilkårene for fortsatt samarbeid med KFO, andre mente at tilknytning til LO var det rette, mens en del ønsket å utrede vilkårene for et fremtidig medlemskap i Akademikernes Fellesorganisasjon (AF).
Saken ble et hett tema og ble diskutert på generalforsamlingen i 1985, med det resultat at styret trakk seg. Et nytt styre med Bjørn Hjelmstad som leder overtok. De fikk i oppdrag å utrede og tilrettelegge for innmelding i ny hovedorganisasjon.
Saken ble lagt frem på generalforsamlingen i Fredrikstad våren 1986 uten at en avgjørelse ble tatt. På grunn av heftige diskusjoner om organisasjonstilknytning ble heller ikke ny leder valgt. Styret konstituere seg selv, og satt til det ekstraordinære landsmøte 20. september 1986. Internt i NRF var saken om valg av organisasjonstilknytning så krevende at valgkomiteen hadde lagt frem tre ulike innstillinger på forbundsstyre, et for LO, et for videre samarbeid med KFO og et for innmelding i AF. På det ekstraordinære Landsmøte i 1986 ble AF valgt, og idet valget falt