Gravplassen
05.07.2017
Kunst på gravplassen, ulike gravformer for aske, gravplassen som parkanlegg og befaringer var noen av ingrediensene da Gravplassforeningen i midten av juni inviterte til fagdager i Trondheim.
Programkomitéen hadde gjort noen gode grep, og mange eksempler ble trukket fram som tok utgangspunkt i vertsbyen. Også i år hadde fagdagene stor deltakelse. Nesten 140 deltakere fra hele landet.
Gledelig er det at man møter mange og spennende mennesker man tidligere ikke har møtt. Noe som befester foreningens berettigelse, og for mange gravplassforvaltninger er dette en viktig inspirasjonskilde. For mindre forvaltninger er det viktig med gode kilder for inspirasjon og at man kan styrke eget nettverk.
Kanskje var det et smart trekk å invitere til todagerssamling i stedet for tre? Flere deltakere ga uttrykk for at det var enklere å tilpasse øvrig virksomhet med to dager i stedet for tre.
Kommunalråd Geirmund Lykke og kirkeverge Kjell Inge Nordgård ønsket velkommen til årets fagdager i bartebyen. Vi ble da tatt med på et historisk tilbakeblikk fram til det som er dagens Trondheim. Allerede her ble Havstein kirkegård trukket fram som en av byens stoltheter. Noe som blant annet førte til at Havstein kirkegård for noen år siden, ble tildelt Trondheim kommunes byggeskikkpris. Lykke trakk også fram det viktige arbeidsfeltet for de ansatte innenfor sektoren. - Arbeidsfeltet er forbundet med mange tunge følelser, samtidig er det forbundet med mye skjønnhet, sa han.
Tilrettelegging og omregulering
Først ut med foredrag var Trygve Jensen, som rettet søkelyset på tilrettelegging av gamle anlegg og omregulering fra kiste til urne.
I Trondheim, som i likhet med andre steder, eksisterer det mange utfordringer. Tallknuserne i kommunen mener at man mot år 2050 trenger hele 50 dekar med gravplasser. - Det forutsetter imidlertid at vi får gjenbrukt så mye som mulig, sier Jensen.
Han pekte på to hovedutfordringer man i stor grad opplever i Trondheim. Først har de problematikken med plastgraver, mens det andre er leire. - Erfaringsmessig stopper omdanningen helt opp, eller i beste fall blir den kraftig forsinket, sier han. Totalt har man i Trondheim cirka 20.000 graver man bør gjøre noe med. - Noen av disse kan omdisponeres til minnelunder og urnefelt, sier han.
Klarer man ikke å få gjort en slik tilrettelegging av de gamle anleggene, vil man få helt andre behov. Helt opp mot 150 dekar. Da skjønner man at situasjonen etter hvert kan bli prekær. Forvaltningen i Trondheim peker på to metoder for å imøtekomme behovet for ytterligere gravplasser. Først er det kalking av plastgraver, en metode som etter hvert har fått godt fotfeste i Norge. Videre retter han søkelyset på en oppfylling av areal, som også kan være en god løsning. Det vil ha en lavere kostnad enn kalking. Det vil imidlertid ha en annen effekt, og det er at innholdet i kista fortsatt vil være konservert. Om enn på et dypere nivå.
Kunst i offentlig miljø
Mange betrakter en gravplass som et kunstverk i seg selv. Vi er vant med gravplasser som omkranser små og store, vakre og mindre vakre kirkebygg. Disse i seg selv vitner om et kunstnerisk uttrykk.
Kirker og gravplasser er et offentlig ansvar. Derfor har man også i Trondheim tatt kunstbegrepet med ut på gravplassen. Plan- og anleggssjef i Trondheim, Torhild Hovdenak fortalte om erfaringene som var gjort i Trondheim. Hun anbefalte utbyggere om å kartlegge drift og ordninger i egen kommune. I tillegg henviste hun videre til KORO (Kunst i offentlige rom), som er en nasjonal overbygning. De har som hovedoppgave å sikre at flest mulig i hele landet kan oppleve kunst av høy kvalitet i offentlige inne- og uterom.
Torhild Hovdenak banket i 2003 på den kommunale døra, og uttrykte klart at de drev med offentlige anlegg. - Jeg vil ha penger, sa hun. Det var litt vanskelig å si nei til det, for kommunen hadde vedtatt at 1,25% av det totale investeringsbudsjettet skulle overføres til en egen pott. Direkte knyttet til kunst i det offentlige rom.
- Vi fikk da 4 - 5 millioner kroner til det vi drev med, fortalte Hovdenak til en lydhør forsamling. Forvaltningen så det som en stor fordel at man kunne søke om penger fra en slik pott.
Hun anbefalte også veldig sterkt at man tidlig får på plass en kunstnerisk konsulent. Vedkommende blir da den kunstfaglige prosjektlederen. Hun anså det som viktig at forholdene inne på gravplassen er i orden. Og at kommunen er den formelle oppdragsgiver siden pengene kommer derfra. Og hun betraktet det som helt greit at pengestrømmen gikk direkte gjennom kommunen.
Les opprinnelig artikkelGledelig er det at man møter mange og spennende mennesker man tidligere ikke har møtt. Noe som befester foreningens berettigelse, og for mange gravplassforvaltninger er dette en viktig inspirasjonskilde. For mindre forvaltninger er det viktig med gode kilder for inspirasjon og at man kan styrke eget nettverk.
Kanskje var det et smart trekk å invitere til todagerssamling i stedet for tre? Flere deltakere ga uttrykk for at det var enklere å tilpasse øvrig virksomhet med to dager i stedet for tre.
Kommunalråd Geirmund Lykke og kirkeverge Kjell Inge Nordgård ønsket velkommen til årets fagdager i bartebyen. Vi ble da tatt med på et historisk tilbakeblikk fram til det som er dagens Trondheim. Allerede her ble Havstein kirkegård trukket fram som en av byens stoltheter. Noe som blant annet førte til at Havstein kirkegård for noen år siden, ble tildelt Trondheim kommunes byggeskikkpris. Lykke trakk også fram det viktige arbeidsfeltet for de ansatte innenfor sektoren. - Arbeidsfeltet er forbundet med mange tunge følelser, samtidig er det forbundet med mye skjønnhet, sa han.
Tilrettelegging og omregulering
Først ut med foredrag var Trygve Jensen, som rettet søkelyset på tilrettelegging av gamle anlegg og omregulering fra kiste til urne.
I Trondheim, som i likhet med andre steder, eksisterer det mange utfordringer. Tallknuserne i kommunen mener at man mot år 2050 trenger hele 50 dekar med gravplasser. - Det forutsetter imidlertid at vi får gjenbrukt så mye som mulig, sier Jensen.
Han pekte på to hovedutfordringer man i stor grad opplever i Trondheim. Først har de problematikken med plastgraver, mens det andre er leire. - Erfaringsmessig stopper omdanningen helt opp, eller i beste fall blir den kraftig forsinket, sier han. Totalt har man i Trondheim cirka 20.000 graver man bør gjøre noe med. - Noen av disse kan omdisponeres til minnelunder og urnefelt, sier han.
Klarer man ikke å få gjort en slik tilrettelegging av de gamle anleggene, vil man få helt andre behov. Helt opp mot 150 dekar. Da skjønner man at situasjonen etter hvert kan bli prekær. Forvaltningen i Trondheim peker på to metoder for å imøtekomme behovet for ytterligere gravplasser. Først er det kalking av plastgraver, en metode som etter hvert har fått godt fotfeste i Norge. Videre retter han søkelyset på en oppfylling av areal, som også kan være en god løsning. Det vil ha en lavere kostnad enn kalking. Det vil imidlertid ha en annen effekt, og det er at innholdet i kista fortsatt vil være konservert. Om enn på et dypere nivå.
Kunst i offentlig miljø
Mange betrakter en gravplass som et kunstverk i seg selv. Vi er vant med gravplasser som omkranser små og store, vakre og mindre vakre kirkebygg. Disse i seg selv vitner om et kunstnerisk uttrykk.
Kirker og gravplasser er et offentlig ansvar. Derfor har man også i Trondheim tatt kunstbegrepet med ut på gravplassen. Plan- og anleggssjef i Trondheim, Torhild Hovdenak fortalte om erfaringene som var gjort i Trondheim. Hun anbefalte utbyggere om å kartlegge drift og ordninger i egen kommune. I tillegg henviste hun videre til KORO (Kunst i offentlige rom), som er en nasjonal overbygning. De har som hovedoppgave å sikre at flest mulig i hele landet kan oppleve kunst av høy kvalitet i offentlige inne- og uterom.
Torhild Hovdenak banket i 2003 på den kommunale døra, og uttrykte klart at de drev med offentlige anlegg. - Jeg vil ha penger, sa hun. Det var litt vanskelig å si nei til det, for kommunen hadde vedtatt at 1,25% av det totale investeringsbudsjettet skulle overføres til en egen pott. Direkte knyttet til kunst i det offentlige rom.
- Vi fikk da 4 - 5 millioner kroner til det vi drev med, fortalte Hovdenak til en lydhør forsamling. Forvaltningen så det som en stor fordel at man kunne søke om penger fra en slik pott.
Hun anbefalte også veldig sterkt at man tidlig får på plass en kunstnerisk konsulent. Vedkommende blir da den kunstfaglige prosjektlederen. Hun anså det som viktig at forholdene inne på gravplassen er i orden. Og at kommunen er den formelle oppdragsgiver siden pengene kommer derfra. Og hun betraktet det som helt greit at pengestrømmen gikk direkte gjennom kommunen.