Men 4. juli 2012 var ingen vanlig dag.
Det var dagen da fysikerne ved forskningsanlegget CERN i Sveits offentliggjorde en nyhet forskerne hadde fantasert om i flere tiår:
De hadde funnet en partikkel.
Og ikke en hvilken som helst partikkel heller. De hadde sett umiskjennelige spor etter det som etter all sannsynlighet var higgspartikkelen.
Brikken som manglet
Dette ørlille, ustabile fnugget var puslespillbrikken som manglet for at den såkalte Standardmodellen skulle være komplett.
Standardmodellen er en svært omfattende modell over universets krefter og byggesteiner. Den kan forklare hvorfor verden rundt oss oppfører seg slik den gjør.
Men inntil juli 2012 manglet det altså en bit.
Forskerne kunne ikke helt forklare hvorfor de aller minste byggesteinene i verden har masse - altså at de veier noe. Og uten masse blir alt vanskelig. Da henger nemlig ikke partiklene sammen slik at det kan dannes atomer og molekyler. Dermed blir det heller ingen stjerner, planeter eller folk.
Det er dette higgspartikkelen kan forklare.
(Illustrasjon: Daniel Dominguez, CERN)
Et nytt felt
Eller higgsfeltet, for å være nøyaktig.
Det hele begynte som en litt skrullete ide på begynnelsen av 1960-tallet. En gruppe teoretiske fysikere hadde fått en tanke. Hva om hele universet er gjennomsyret av et felt som påvirker partiklene som finnes her og gir dem tyngde?
Den gangen var feltet bare fantasi. Men i 1964 innså fysikeren Peter Higgs noe svært vesentlig:
Fysikken som hele Standardmodellen hviler på, tilsier at dersom dette feltet virkelig finnes, så vil det ha en partikkel. En higgspartikkel.
Og hvis forskerne kunne finne denne partikkelen, ville det være et bevis for at higgsfeltet er en realitet.
Det skulle imidlertid ta nesten 50 �
