En 27 kilometer lang sirkelformet tunnel var endelig sluttet.
Den gigantiske underjordiske ringen skulle huse verdens største partikkelakselerator - som også ville bli verdens største maskin.
Den var neste skritt i en svært lang tradisjon innen partikkelfysikken: Å lage akseleratorer som kunne krasje partikler sammen med stadig større energi, for å finne ut mer om universets minste bestanddeler.
Large Electron-Positron collider (LEP), som den nye maskinen het, skulle først og fremst skaffe mer informasjon om de nyoppdagede partiklene W-bosonet og Z-bosonet.
Det gjorde den også, helt fram til årtusenskiftet. Da ble LEP revet ut, for å gjøre plass til en enda kraftigere akselerator: Large Hadron Collider (LHC).
Dette var monstermaskinen som i 2012 klarte det fysikerne hadde drømt om i nesten 40 år:
Å finne higgspartikkelen.
Men nå starter selv LHC på siste akt i stykket.
Slutten i sikte for LHC
Om noen få år vil forskerne oppgradere maskinen en siste gang, til det de kaller High luminosity LHC. Den vil kunne skape enda flere og mer energirike partikkelkrasj i årene fram mot 2040.
Men så er det slutt, sier Are Raklev, professor ved Universitetet i Oslo.
- Da har vi tatt ut de dataene det er mulig å få i LHC. Utstyret vil dessuten være så gjennomstrålt at det er blitt sprøtt - slått i stykker på molekylnivå.
Og da er det store spørsmålet: Hvor går vi nå?
Hva skal ta over for verdens største partikkelakselerator?
Eller enda mer grunnleggende: Er det nødvendig at noe tar over?
(Foto: Katrine Lunke)
Kan vi finne noe mer?
Disse spørsmålene har nok vært oppe ved tidligere veikryss i CERNs historie. Det er dyrt å bygge enorme maskiner og da bør utsikter til noen viktige resultater helst være på plass.
Men denne gangen er ikke helt som de andre.
Nå er vi nemlig ikke sikker på hvor my
