Fagpressenytt

?Du finner aldri den fineste hula mi.?
Det sa Edvin til en venn en gang midt på 1900-tallet. Edvin var en spedbygd, men hardbarket mann med to særegne interesser: tjuvjakt på elg og overnatting i huler som lå godt gjemt under bakken. I et skogsområde i Sør-Norge brukte han et nettverk av huler. I dem bodde han, her lagret han kjøtt og gjemte seg for myndigheter og grunneiere.
Edvin var i seg selv en skogens hemmelighet. Du kunne stå på taket hans, en halv meter fra jegeren, uten å ane at han og hula hans var der.

Oppdagelsen. Mer enn et halvt århundre senere går jeg på truger gjennom en bred fjelldal i Nordland. Det er vindstille, ikke en lyd mellom dalsidene. I snøen er ingen andre spor etter folk. Her er det langt til nærmeste preparerte skiløype eller merkede turrute.
Foran meg dukker en liten bjørkeskog opp. Kanskje er det inni der den er? Jeg blir stående og kikke inn mellom trærne. Ser først ingenting spesielt og er på nippet til å gå videre, da jeg blir klar over en liten haug som hever seg over terrenget i en avrundet kuppel der inni skogen. Øverst er kuppelen snøfri og dekket av strå. Jeg går nærmere, og ganske riktig: Innimellom stråene er et lite vindu.
Jeg har funnet en av Norges mange hemmeligheter.

Skjult kultur. Tjuvjegeren Edvin er nemlig ikke den eneste som har gjemt noe bort i norske skoger og fjell. Kanskje har du skjult noe selv? Et fiskevann med ekstra stor ørret? Et soppsted, en klatrevegg eller en bålplass som bare du går til? Da er du en del av