Fagpressenytt

Norge er så visuelt at det nesten er umulig å formidle gjennom bilder. Det er annerledes. Det er pent. Du blir liten der du står omringet av det som er og det som var. Omringet av elver og bekkedaler gravd ut av istiden, og omringet av små steiner merket i rødt, satt ut for å vise vei.

Det er vanskelig å ikke tenke på alle historiene som har sin begynnelse eller slutt akkurat her, og på forfattere og diktere som har kommet hjem fylt opp med inspirasjon. I dette tilfellet så er forfatteren meg, en har-aldrifør-gått-på-fjelltur-jente fra Tanzania, sammen med sitt lille turfølge. Kjæresten min, Marius, søsteren hans, Lene, og to firbeinte vandremaskiner med irske røtter.



BEGYNNELSEN PÅ TUREN var strålende. En stor, bred grusvei fra Spranget og inn til Rondvassbu. Det er noe som føles komfortabelt når du har et stort menneskeskapt element rett under beina. Det må bety at det går folk her, og at det er trygt. Hvorfor skal man ellers bygge en vei? Der har du logikken min, og det bidro definitivt til en behagelig start. Ingen bekymringer, ingen frykt - bare såre føtter. Dette var jeg ikke vant til.

Søvnen derimot, det var null problem. Jeg sov strålende i et lite firemannsrom hvor vi ble innkvartert sammen med hundene. Det var en av de gangene da du forstår hvor godt du har det. Altså, krisen min var «hva om telefonen min går tom for batteri slik at jeg ikke får tatt flere bilder». Joda. Krise.



FOR DE SOM IKKE HAR SKJØNT DET:



Jeg er ingen turjente. Jeg er vant til å bo i store byer som Dar es Salaam, Dublin og Oslo. Stort sett har jeg vært student og da krever lengre turer penger, planlegging, tid og innsats. Det har manglet