Hun skriver at barna kunne ha «lidelsesuttrykk forenlig med autismespekterforstyrrelser, adferdsforstyrrelser, tilknytningsforstyrrelser og med flytende angst».
Hun baserer bekymringen på en anekdote om at hun har opplevd en endring i diagnosebildet i løpet av disse 17 årene hun har vært ute av BUP, uten å reflektere over at denne endringen kan skyldes andre årsaker enn skjermbruk. Melinder skriver «jeg lurer på» og «kan det ha seg slik», men det ser ut til at hun svarer på sin egen undring ved å finne forskning som bekrefter hennes egen «gryende uro».
Blir det ikke litt for enkelt å legge all skylden på skjermbruk?
Ingen endring i ticssymptomer
Melinder bruker pandemien som eksempel på hvor skadelig skjermbruken er. I denne sammenhengen kommer hun med påstanden om at «økt bruk av sosiale medier under pandemien kan ha resultert i blant annet flere ticslignende tilstander hos tenåring
