Som regel satte arbeidsgiver tonen. Frilanseren, meg i dette tilfellet, levde i selvbedraget, og jeg sa ofte til meg selv: - Ikke så verst. Dessuten bedre med jobb og noen kroner, enn ingen av delene.
Som om ikke dette var ille nok sa en redaktør den gangen til meg, da jeg tok opp betalingen: - Jeg har nok av ungdommer med kamera som er mer enn lykkelige over å få bildene på trykk, og det uten at jeg betaler noe som helst!
Gratisarbeidere er naturlig nok vanskelige å konkurrere med, men jeg gikk ikke fra samtalen uten sverdslag. Klart og tydelig forklarte jeg at han for framtiden også måtte ringe disse ungdommene når knuste kropper, innebrente mennesker og annen utrivelighet dannet bakteppet på nettene, og være villig til å tåle foreldrenes vrede. Vi kom til enighet!
Jeg skal ikke påstå at hele min frilanstilværelse har vært en økonomisk motbakke, for det er ikke tilfellet. Dessuten hadde jeg, som et fritt menneske, anledning til å ta valg som rent økonomisk ville falt bedre ut. Men frilansingen var såpass spennende og variert at jeg valgte å føre denne kampen parallelt med arbeidet. For min stå-på-vilje, og trangen til å levere uansett utfordringer, mottok jeg mange hyggelige tilbakemeldinger.
Vi er alltid på tilbudssiden, klager lite og er fulle av ressurser.
Godordene kan du selvsagt ikke leve av, men de er med på å inspirere deg, og gi deg bekreftelse på at du faktisk duger til noe du også. Dette har fått meg til å reflektere, og har kommet til at frilansere, som holder ut, trolig er blant de beste arbeidstakerne mediene faktisk har. Vi er alltid på tilbudssiden, klager lite og er fulle av ressurser. Vi, mer enn noen annen, vet at oppgavene må løses, hvis ikke vil tilgangen på betalt arbeid trolig avta. Hvem andre er villige til å ta hundevaktene hele tiden?
Hva fikk jeg for jobbene jeg tok på meg?
Ikke så lett å huske nå, siden alderen har markert seg. Jeg tror at jeg mot slutten av 70-tallet fikk fra 200 til 500 kroner for en enkel jobb i lokalmediene. Dette økte på utover 80-tallet, men ikke dramatisk mye.
På 90-tallet, da jeg arbeidet på faste oppdrag var timeprisen 100 til 120 kroner. Eventuelt kunne jeg få 1000 kroner for en side, dersom saken var særs god. Målet ble derfor å samle saker, timer og vakter. Først da begynte det å monne. Nå snakker vi altså om lokalavisene.
Jeg arbeidet også for andre på denne tiden. NTB betalte bedre, men ikke nok til å gi rikdom. Den beste betaleren for meg per sak var Norsk Oljerevy. Der ble det ikke kranglet på prisen. Faktisk fikk jeg beskjed om å legge på både 3000 og 4000 kroner ekstra på regningene. Oppdragene var imidlertid færre. Derfor måtte lokalavisene og andre kilder stå for volumet.
Jeg arbeidet også for Dagbladet en periode tilbake på 90-tallet. Der var frilansbetalingen relativt grei, og temmelig lik de øvrige jeg sammenlignet meg med. Ikke astronomisk, men jeg fikk til salt i grauten, og pensjonspoeng skulle det også vise seg.
Mot slutten av 2000-tallet var jeg igjen tilbake i DB-gjengen som frilanser. Da hadde apanasjen økt en del. Faktisk såpass mye at det ble enda mer pensjonspenger av det. Noe jeg nyter godt av i dag.
Men frilansernes verste fiende er på mange måter skattereglene. Etter en tids arbeid med kun én arbeidsgiver møter frilanseren grenselandet der arbeidsgiver enten må si opp forholdet eller ansette vedkommende. Jeg var ønsket så løsningen ble at jeg, og andre, etablerte egne selskaper. Dermed fortsatte vi som før.
Dette ledet imidlertid til andre ting. Å drive for seg sjøl framfor å være lønnet frilanser, med de fordelene det har, som blant annet feriepenger og pensjonsgoder, betyr at DU må ha en helt annen og bedre timeavtale. Jeg drev altså mitt eget lille AS tilbake i de to første tiårene av 2000-tallet tiden, og skulle forhandle pris. Her kommer mitt aller sterkeste råd til de som skal gå denne veien!
Sjekk ut hva som er lønnsnivået i det mediet det skal arbeides for. NJ er full av oversikter over dette, og ingen som bestrider dem.
Ha komplett oversikt over alle kostnader, absolutt alle kostnader, for de har stor betydning for brutto timepris, stykkpris eller en mer omfattende arbeidsavtale.
Den gangen jeg skulle foreta disse forhandlingene hadde NJ lansert sin mye omtalte kalkulator. Jeg kikket på den naturligvis. Men, før jeg gikk løs på kalkulatoren, gikk jeg nøye gjennom mine kostnader. Vi snakker her om alt fra utstyr, data, nettverk, telefon, forsikringer, sosiale kostnader (feriepenger), regnskapsfører, bil med mer.
Husk i tillegg at en frilanser må belage seg på at deler av arbeidsåret er uten inntekt. Da skal regnskaper, kontorarbeid og jakt på saker finne sted. Jeg regnet med at rundt 70 prosent av arbeidsåret på 1900 timer ga inntekt. De resterende 30 prosent må inn i prisen du forlanger, for du skal også spise og leve resten av året.
Har du én hovedarbeidsgiver kan det være vanskelig å ta på seg store jobber for andre, da din faste oppdragsgiver forventer at du stiller opp til alle døgnet og årets tider.
For min del viste det seg at både NJ-kalkulatoren og den andre beregningen, bestående av gjennomsnittslønn og kostnader, begge kom ut med nesten samme timelønn, dersom jeg benyttet 1900 timer som årsarbeid.
Gjør hjemmeleksa godt før du setter deg ned for å snakke pris på ditt arbeid.
Kalkulatoren ble avvist av oppdragsgiver, men den andre beregningen ble godtatt uten spørsmål. Siden dette var mennesker jeg kjenner godt tillot jeg meg å si at de kunne ha takket ja til kalkulatoren for resultatet ble det samme. Deres negativitet til kalkulatoren skyldtes ene og alene at de kunne for lite om den.
Den moralen jeg forsøker å løfte fram her bunner i kun én ting. Gjør hjemmeleksa godt før du setter deg ned for å snakke pris på ditt arbeid. Timeprisene vil naturlig nok variere ut fra medienes plassering og størrelse i kongeriket, men prinsippene er identiske. Selvsagt? Ja, men i iveren etter å få jobb og glede oppdragsgiver går ofte denne delen av arbeidsforholdet inn i bakevja.
Dersom en oppdragsgiver ikke vil betale for din tid og dine kostnader, og utelukkende viser til sin egen bunnlinje, da har vedkommende heller ikke anledning til å bruke deg eller andre frilansere. Dette er det fullt legalt å fortelle oppdragsgiver, før du eventuelt reiser deg og går. Jeg har reist meg og gått fra redaktørkontoret mer enn én gang fordi jeg var av den mening at mitt arbeid var like verdifullt og viktig som hos en fast ansatt. Frilansere skal ikke være salderingsobjekter. Min avskjedsreplikk var da: - Ring meg når du har kommet på bedre tanker.
Det skjedde faktisk flere ganger at jeg ble ringt opp igjen (etter noen uker). Hvorfor? Jeg klaget aldri på arbeidet, og jeg leverte det jeg skulle.
Et lite råd til avslutning. Det er lett for meg å være kontant her og be deg stå på krava, men sannheten er at også jeg har vært nødt til å se helhetsbildet og svelge kameler fra tid til annen. Grådighet gir deg ingen venner! I tillegg, du må ta noen sjanser. Likevel, avstå fra et hvert tilbud der oppdragsgiver gir løfter om å være god referanse for deg dersom du er villig til å gjøre et stykke arbeid billig for vedkommende.
Grådighet gir deg ingen venner! I tillegg, du må ta noen sjanser.
Dersom du får anledning til å ta del i klubbarbeid, gjør det. Selv som frilanser var jeg i redaksjonsklubber i flere aviser. Deltok blant annet på tariffkonferanser for fast ansatte kolleger. Senere kom jeg inn i styret til NJ-frilans, og tok del i forskjellige tildelte oppgaver der. Våre vilkår var som regel alltid på dagsordenen, men ikke alltid like prioritert hos NJ.
I dag er jeg på siden av frilanstilværelsen som sådan. Med mine 67 år har jeg entret pensjonistenes rekker. Samtidig har jeg gått over i videoens verden. En spennende og ny tilværelse for en aldrende røver. Jeg følger imidlertid med på det som presenteres der ute, og lar meg raskt provosere. I tillegg deltar jeg gjerne i fora der jeg kan møte kolleger, diskutere og snakke om journalistikk, for i mitt hjerte er jeg fortsatt en pressemann. Lykke til!
Image-text:
Per Flåthe har et langt liv bak seg som frilanser. Her deler han sine råd til dagens frilansere.
Arkivfoto: Eskil Wie Furunes
