Fagpressenytt

... Siden NAVs tall for helt ledige også inkluderer helt permitterte, som har en lavere søkeaktivitet enn ledige uten jobb, får vi et skjevt bilde av stramheten på arbeidsmarkedet når vi bare teller opp antall utlysninger per helt ledige på vanlig måte. I denne artikkelen undersøker vi derfor hvordan stramheten i arbeidsmarkedet har utviklet seg gjennom pandemien når vi korrigerer stramhetsindikatoren for antall permitterte. I motsetning til hva som har vært tilfellet tidligere, spiller denne korreksjonen en stor rolle for vår forståelse av stramheten i arbeidsmarkedet. Vi ser også på stramhetsindikatoren for yrkesgrupper som er ulikt rammet av pandemien. Korrigerte tall viser at arbeidsmarkedet var svært stramt da samfunnet åpnet opp igjen siste høst. Innledning1 I flere land var det høsten 2021 tegn til knapphet på arbeidskraft2 midt i en situasjon med høy arbeidsløshet.3 Covid-krisen førte til en kollaps i etterspørselen etter arbeidskraft (Barth et al., 2021) og en oppsiktsvekkende økning i arbeidsløsheten (Alstadsæter et al., 2020). Da vaksinasjonsgraden økte kraftig, var antall utlysninger på full fart oppover igjen. Samtidig gikk ikke ledigheten like fort nedover igjen. Arbeidsmarkedet gikk fra å være stramt før krisen, med mange ledige jobber per arbeidsløs, til å bli slakt, med få ledige jobber per arbeidsløs under pandemien. En periode så det ut til at antall vakanser (stillingsutlysninger) gikk opp uten at ledigheten gikk tilsvarende ned, og at arbeidsmarkedet var mindre stramt enn før krisen. I denne perioden så det ut som økonomien hadde svekket evne til å omsette ny etterspørsel i nye jobber, og at mismatchen (mistilpasningen) mellom nye vakanser og antall arbeidsløse var økt.
Stramhet på arbeidsmarkedet
Stramhet på arbeidsmarkedet er et mål som gir uttrykk for forholdet mellom antall stillinger som bedrifter ønsker å fylle, og antall personer som søker jobber. På denne måten kan man si at stramhet gir et mål på balansen mellom etterspørsel og tilbud på arbeidsmarkedet. Ifølge dette målet er arbeidsmarkedet strammere jo større antallet stillinger er som bedrifter ønsker å fylle, relativt til antall personer som søker arbeid.
I nedgangstider vil antall utlysninger falle, og antall arbeidsledige øker. Fra arbeidsgivers synspunkt vil arbeidsmarkedet bli slakt - det er lett å finne godt kvalifiserte kandidater. I oppgangstider er det motsatt: Arbeidsgivere har mange stillinger som de ønsker å fylle, og det er færre arbeidsledige personer som søker på stillinger - arbeidsmarkedet er stramt.
Det er en stor forskningslitteratur som har lansert ulike mål på stramhet på arbeidsmarkedet, ved å justere målet på både antall utlysninger og antall jobbsøkere. En del av Særlig i USA førte denne utviklingen til diskusjoner om hvorvidt arbeidsløse har for gode vilkår. Et skift utover i sammenhengen mellom vakanser og arbeidsløshet tolkes gjerne som redusert effektivitet i arbeidsmarkedet, noe som også kan skyldes redusert jobbsøking fra de arbeidsløses side. Mange mener vilkårene for arbeidsløse er den viktigste faktoren bak intensiteten i jobbsøkingen. En nyere studie fra USA sår tvil om denne tolkningen (Forsythe et al., 2020). Når vi sammenlikner antall vakanser med antall arbeidsløse, er det viktig å skille mellom dem som er midlertidig arbeidsløse og venter på å bli kalt tilbake til samme jobb, og dem som er helt arbeidsløse og tilgjengelige for nye jobber. Gruppen av midlertidig arbeidsløse, permitterte i vårt system, er vanligvis ganske liten og har liten innflytelse på forholdet mellom vakanser og arbeidsløse. Dette skillet er imidlertid viktig nå: Covid-krisen er eksepsjonell nettopp fordi denne gangen er omfanget av permitterte arbeidsløse betydelig.
I denne artikkelen tar vi for oss stramheten i arbeidsmarkedet i norsk økonomi, med særlig vekt på tiden da pandemien så ut til å være på vikende front. Vi tar utgangspunkt i NAVs tall for ledige jobber og helt ledige. Siden NAVs tall for helt ledige også inkluderer de som er helt permitterte, får vi et mulig skjevt bilde av stramheten på arbeidsmarkedet ved bare å telle opp antall utlysninger per helt arbeidsledige. For å få et korrekt bilde av stramheten på arbeidsmarkedet må vi derfor korrigerer tallene for antall permitterte. Hvordan ser stramheten i arbeidsmarkedet ut når vi tar hensyn til andelen av de arbeidsløse som er permitterte? Er det slik som Forsythe et al. (2020) finner for USA, at arbeidsmarkedet er mer stramt enn det tallene i første omgang ser ut til? Hva har skjedd med matching-effektiviteten i arbeidsmarkedet: Er det blitt vanskeligere for arbeidsgiverne å finne søkerne eller for arbeidsløse å finne de ledige jobbene? Er det blitt større mismatch mellom kvalifikasjonene til arbeidssøkerne og kvalifikasjonskravene i de ledige jobbene? Svaret på disse spørsmålene er viktig både for å få et riktig bilde av norsk økonomi på vei ut av pandemien, og for hvilken politikk som best kan føre oss over i en ny normal.denne litteraturen har vært opptatt av å lage mål som måler faktisk antall utlysninger og faktisk antall jobbsøkere (se for eksempel Davis et al., 2013; Krueger et al., 2014; Elsby et al., 2015).
Denne typen forskning har blitt aktualisert etter at covid-19-pandemien rammet arbeidsmarkedet brutalt fra begynnelsen av 2020 og påvirket både antallet stillinger som ble utlyst, og antall personer som søkte jobber. Forsythe et al. (2020) analyserer stramheten i det amerikanske arbeidsmarkedet, med vekt på hvordan man lager et mål som best mulig fanger opp stramheten etter at pandemien rammet. En sentral del av det arbeidet var å lage et mål på faktisk antall jobbsøkere, ved å ta hensyn til at det under pandemien ble svært mange permitterte, det vil si personer som ble løst fra sine arbeidsoppgaver, og som deretter ventet på å bli kalt tilbake til sin jobb i bedriften de ble permittert fra. Disse var det svært mange av, og de var ikke aktive jobbsøkere, de var i det som Forsythe et al. (2020) kalte et venterom (waiting room). For å presist kunne identifisere antall aktive jobbsøkere utviklet de en klassifikasjon som skiller mellom de som er aktive jobbsøkere, og de som er permitterte og venter på å bli kalt tilbake på jobb. Analysene deres viser at denne distinksjonen gjør stor forskjell når man skal måle stramheten i arbeidsmarkedet gjennom pandemien. Når etterspørselen faller og mange personer går i «venterommet» i stedet for å bli aktive jobbsøkere, trenger vi å skille denne gruppen fra gruppen som er aktive jobbsøkere, for å få et godt mål på stramheten i arbeidsmarkedet. Dette er tilsvarende viktig for å måle stramheten når arbeidsmarkedet snur oppover igjen og antall ledige jobber går opp.
Når Forsythe et al. (2020) bruker det justerte målet, finner de at stramheten på det amerikanske arbeidsmarkedet falt med ca. 50 prosent i løpet av den første perioden etter at pandemien kom (fra januar til april i 2020). Mens den opprinnelige sammenhengen mellom vakanser og arbeidsløse tydet på redusert effektivitet i arbeidsmarkedet, tyder den justerte sammenhengen på at arbeidsmarkedet er tilbake på samme spor som før pandemien. Relevant for norske forhold er også diskusjonen av betydningen av tilbudssiden (de arbeidsledige) og etterspørselssiden (arbeidsgiverne som utlyser stillinger) for jobbskaping, i både nedgangstider og når økonomien snur oppover igjen. Dersom stillingene som utlyses, krever en annen kompetanse enn jobbsøkerne har, vil vi ha mistilpasning eller mismatch mellom ledige hender og ledige stillinger. Til forfatternes overraskelse finner de at mistilpasningen på det amerikanske arbeidsmarkedet har gått ned gjennom pandemien, blant annet fordi stramheten for høyt utdannede har falt mer enn stramheten for lavt utdannede, noe som tyder på redusert mistilpasning. Dersom det er stor mistilpasning på arbeidsmarkedet, vil det være for enkelt kun å se på stramheten på arbeidsmarkedet for å måle temperaturen på arbeidsmarkedet