Med en markedsandel på rundt tolv prosent har Fendt endt opp blant «de fire store» i Norge. Fendt er nummer fire i alle landsdeler. Dette er resultatet etter at merket i 1998 ble tatt inn i varmen hos Eikmaskin. Var det i det hele tatt mulig å forutse en slik utvikling? Og hva hadde egentlig skjedd, før den bratte oppturen?
I perioden 1935 - 1955 ble det introdusert en lang rekke tyske traktormerker i Norge. Her kan nevnes navn som Deutz, Kramer, Lanz, Zettelmeyer, Hanomag, Güldner, Fahr, Allgaier-Porsche, Bautz og MAN. I tillegg kom tohjulstraktorer. Det sies at det i begynnelsen av 1950-årene fantes omtrent 250 traktorprodusenter i det daværende Vest-Tyskland. Dette høres nesten utrolig ut, men de fleste av disse ble knapt nok kjent utenfor sin egen delstat. Det var dessuten bare noen av merkene som ble introduserte utenfor landets grenser. Det erketypisk tyske var små traktorer i effektområdet 10 - 30 hk, som regel med en- eller to-sylindrede dieselmotorer. Det skal ikke påstås at tyske traktorer var forut for sin tid i den første etterkrigstida. I så måte må vi minne om at norske brukere ble godt vant med de mest moderne traktorene; les Ferguson.
Underkjent i prøvemelding fra ÅsFendt var tilsynelatende sist ut i rekken, blant alle de tyske merkene som kom til Norge. Den familieeide produsenten i Marktoberdorf i Bayern hadde bygd sin første lille småbrukertraktor i 1930. I 1938 kom den første modellen i serien, kalt for Dieselross. Våren 1955 startet B.M. Heede i Oslo å annonsere for Fendt, nærmere bestemt Fendt Dieselross i effektområdet 12 - 30 hk. B.M. Heede var en nokså mangfoldig teknisk handelsbedrift, som forut for Fendt var norsk importør av tyske Holder og amerikanske Oliver Cletrac. Bedriftens markedsføring av Fendt la mest vekt på modellen F28 - en tosylindret 30-hester.
I optimismens tegn valgte importøren å be Landbruksteknisk Institutt (LTI) på Ås om å gjennomføre et testprogram for å få fram en offentlig prøvemelding. LTIs prøvemelding nr. 63 ga Dieselross det glatte lag. Traktoren ble rett og slett underkjent. Blant mye annet negativt ble ytelsen målt til bare 14 hk, og prøvemeldinga ga dessuten tydelig beskjed om at forholdet mellom LTI og importøren, hadde vært elendig i prøveperioden. Alt tyder på at B.M. Heede stoppet importen allerede vinteren 1956/57, lenge før meldinga ble offentliggjort. Deretter ble det dørgende stille. Det skulle gå hele 21 år før Fendt kom tilbake til Norge.
I ettertid er det interessant å spørre: Hva om den norske importen hadde startet litt senere, nærmere bestemt etter at Fendt introduserte seriene Farmer og Favorit i 1958? Da kunne merket muligens ha bitt seg fast, uten opphold. I tiårene som gikk etter at Fendt-importen stanset, forsvant nesten alle de tyske merkene. Midt på 1970-tallet var det bare Deutz og Fendt som var tilbake blant de heltyske produsentene av konvensjonelle landbrukstraktorer. Fra 1974 begynte Bertel O. Steen å importere MB-trac, et staselig og kostbart merke, men denne stjernetraktoren kunne ikke regnes blant de helt konvensjonelle.
Fendt relanseres i NorgeDet var tre karer i
