På gårdsslakteriet til Lars Selheim og Hilde Lussand Selheim er høsten den travleste tida på året. To dager i uka fraktes det lam inn fra nærområdet, for å slaktes og selges lokalt. Dagens syv siste lam står i en binge utenfor og venter på tur. Før dem har 70 stykker allerede kommet ett steg nærmere å bli mat.
- På store slakterier må dyr ofte vente til dagen etter de har ankommet. Her kommer sauene klokka åtte om morgenen, og klokka tre er alle igjennom. Det er kjekt for kundene og for dyra, mener Hilde, som tidligere har jobbet som tilsynsvakt på slakteri.
DYREVELFERD I FOKUSTidligere fantes det slakteri både på Voss og i nabobygda Granvin. I dag er nærmeste store slakteri Fatland i Ølen, Rogaland. Transporten dit tar omlag tre timer.
- Jeg syntes at transporten var lang nok da det var slakterier her i området. Dyreetikken var ikke bedre enn at dyra ikke burde fraktes enda lengre, sier Hilde.
Det var nettopp dyrevelferden som var motivet da hun og ektemannen Lars bestemte seg for å starte opp sitt eget slakteri. I 2008 sto gårdsslakteriet ferdig, og parets egne griser og kyr kunne tilbringe sine siste timer hjemme, i kjente omgivelser.
I dag slakter de det meste fra egen husdyrproduksjon på slakteriet, med unntak av noen slaktegriser. I tillegg kjøper de inn lam til slakt fra bønder i nærområdet.
TØFF STARTFør bygginga lå prisanslaget på slakteriet på 3,6 millioner kroner.
- Tallene bytta plass underveis i prosjektet, sier Lars, som jobbet som revisor ved siden av gårdsdrifta, før de bygde slakteri.
Han forteller at budsjettsprekken gjorde at stemninga på gården ble nedtrykt.
- Det har vært en tung vei. Det er mer enn én gang vi kunne ha tenkt oss og solgt slakteriet, om det var så enkelt at vi kunne trilla det ned veien, sier han.
Det var heller ingen dans på roser da slakteriet først var kommet i drift. En av de største utfordringene var å nå fram til forbrukerne.
- Vi så for oss at folk skulle stå i kø for å ta
